Dette er 29. juni 1999-utgaven av den offisielle Internet DVD FAQ, fra nyhetsgruppen rec.video.dvd. Se under for oversikt over endringer. Send korrigeringer, tillegg og nye spørsmål til den engelske utgaven til Jim Taylor jtfrog@usa.net . Korrigeringer til den norske versjonen sendes til DVDnett.no på info@dvdnett.no.
[NB! Denne norske utgaven av DVD FAQ mangler en hel del av de linker som finnes i det originale engelske dokumentet. Disse vil bli flettet inn i den norske utgaven etter hvert. FAQ'en inneholder også en del informasjon direkte tilknyttet det amerikanske markedet. Dette gjelder spesielt informasjon om tilgjengelige spillere og filmer, og priser på disse. Overs. anm.]
Hvor får jeg tak i denne FAQ'en?
FAQ'en blir lagt ut på følgende nyhetsgrupper med jevne mellomrom med tittelen "rec.video.dvd Frequently Asked Questions (FAQ)": rec.video.dvd.tech, rec.video.dvd.misc, rec.answers, news.answers, og andre relevante nyhetsgrupper.
Den nyeste versjonen finnes på Web på
http://www.dvddemystified.com/dvdfaq.html.
Du finner kopier av dokumentet blant annet på følgende nettsider:
USA (Digital Bits): http://www.thedigitalbits.com/officialfaq.html
USA (DVD Resource): http://www.dvdresource.com/dvdfaq/dvdfaq.shtml
Nederland (DVD-Info Point): http://www.dvd-video.demon.nl
Sverige (DVD Registret): http://www.dvdregistret.com/dvdfaq/dvdfaq.html
Sør-Afrika (DVDSA): http://www.dvdsa.co.za/faq.asp
Australia (aus.dvd): http://www.ozemail.com.au/~brierley/dvd
Norge (DVDnett.no): http://www.dvdnett.no/dvdfaq/
Østerrike (dvd.at); http://www.dvd.at/dvd/fact15a.htm
Denne norske utgaven finner du på http://www.dvdnett.no/dvdfaq/norsk/
En japansk oversettelse finnes på http://www.dms.co.jp/dvd/dvdfaq_j.html
. Otsukaresama til Yoshida Toshinori for oversettelsen.
En spansk oversettelse finnes på http://club.idecnet.com/~modegar/video/videocastellano.html#faqdvd.
Muchisimas gracias til Modesto Garrido for oversettelsen.
En fransk oversettelse finnes på http://www.mygale.org/~abela/DVD/DVDfaq.html
. Merci beaucoup til Zahir Abela for oversettelsen.
En russisk oversettelse finnes på http://dvd.df.ru/dvdfaq.htm
. Blagodara til Alexander Lokshin for oversettelsen.
En ren tekstversjon av den utgaven som sist ble sendt til nyhetsgruppene finnes på http://www.faqs.org/faqs/rec-video/dvd-faq
og andre mirror-sider for FAQ-dokumenter, i tillegg til http://www.videodiscovery.com/dvd/dvdfaq.txt.
Du kan få en tekstversjon av den engelske FAQ-utgaven ved å sende en email til dvdfaq@dvdresource.com.
DVD står for Digital Video Disc, Digital Versatile Disc, eller ingenting spesielt,
avhengig av hvem du spør. Uansett er DVD neste generasjon innen optisk lagringsteknologi.
I praksis er det en større og raskere CD som kan inneholde video i tillegg til lyd og
data for datamaskiner.
DVD er ment å være ett format for både hjemmeunderholdning, datamaskiner og business,
og skal kunne erstatte lyd-CD'er, videotape, laserdisc, CDROM og kanskje også
videospill-kassetter. DVD har bred støtte fra alle de store elektronikk-selskapene, alle
datamaskin-produsentene og omtrent halvparten av de store film- og musikkstudioene, noe
som er helt spesielt for et nytt format og er lovende når det gjelder formatets mulighet
for suksess (eller hvis man skal være pessimist - sannsynligheten for at vi får formatet
trykket ned over oss).
Det er viktig å forstå forskjellen mellom DVD-Video og DVD-ROM. DVD-Video (ofte kalt DVD) inneholder videomateriale og blir spilt i en DVD-spiller som er koblet til en TV. DVD-ROM inneholder computer-data og leses av en DVD-ROM spiller som er koblet til en datamaskin. Forskjellen er mye den samme som den mellom en lyd-CD og CD-ROM. DVD-ROM omfatter også flere opptaks-varianter (DVD-R, DVD-RAM, DVD-RW, DVD+RW; se 4.3). De fleste regner med at DVD-ROM vil bli en større suksess en DVD-Video. De fleste nye datamaskiner med DVD-ROM spillere kan også spille DVD-Video. (se 6.1).
Det finnes også et DVD-Audio format som ble introdusert i 1999. (se 1.23 og 3.6.1).
Over 2 timer med høykvalitets video (over 8 på en dobbeltsidig, tolaget plate)
Støtte for widescreen-filmer på standard- eller widescreen-skjermer (4:3 eller 16:9
format)
Opp til 8 spor med digital audio (for flere språk, kommentarer og lignende), hver med
opptil 8 kanaler
Opptil 32 spor med undertekster eller karaokespor
Automatisk "sømløs" forgrening av video (for flere mulige historielinjer eller
aldersgrense-sperring)
Opptil 9 forskjellige kameravinkler (forskjellige synsvinkler kan velges ved avspilling)
Menyer og enkle interaktive muligheter (for spill, spørsmål og svar, etc.)
Flerspåklig tekstinformasjon for navn på tittel, album, sang, skuespillere, crew, osv.
"Øyeblikkelig" spoling forover og bakover, inkludert søkefunksjon til titler,
kapitler, spor og tid
Et holdbart fysisk format (ingen slitasje ved avspilling)
Ikke sårbart for magnetiske felt eller varme.
Kompakt størrelse (lett å håndtere, lagre, pakke og sende; spillere kan lages portable;
masseproduksjon er billigere)
Gir ikke kjønnsvorter
NB: De fleste plater har ikke alle funksjonene over (flere lydspor, mange undertekstspor, sømløs forgrening, osv), siden hver enkelt funksjon må legges inn separat når platen blir produsert. Noen plater kan også ha blokkert søking eller spoling.
De fleste spillere har støtte for et standardsett av funksjoner:
Språkvalg (for automatisk valg av videospor, lydspor, undertekster og menyer) *
Spesialeffekter for avspilling: frysing av bilde, bilde-for-bilde, slow motion,
hurtigspoling (ikke baklengs avspilling i normal hastighet)
Aldersgrense-mulighet (for å hindre av plater eller scener med uheldig materiale blir
avspilt) *
Programmeringsmulighet (avspilling av utvalgte områder i en ønsket rekkefølge)
Tilfeldig avspilling og gjentatt avspilling
Digital audio utgang (PCM stereo og Dolby Digital)
Kompatibilitet med lyd-CD'er.
* Avhenger av innholdet på platen
Noen spillere har ekstra funksjoner:
Komponent video ut (YUV eller RGB) for bedre kvalitet på bildet
Progressive scan komponent video ut (YUV eller RGB) for den beste mulige analoge
bildekvalitet
Seks kanaler audio ut fra intern audio dekoder
Gjenkjenning og avspilling av DTS Digital Surround lydspor
Kompatiblitet med Video CD
Kompatibilitet med Laserdisc og CDV
Mulighet for avspilling av Divx-plater (foreløpig kun i USA)
Bilde-for-bilde avspilling bakover
RF-utgang (for tilkobling til tv'er uten direkte videoinngang)
Flerespråklig visning av menyer og tekst på skjerm (on screen display)
Digital zoom (2x eller 4x forstørret utsnitt av bilde). Dette er en spillerfunksjon, ikke
en del av DVD-platen.
DVD har muligheten for å gi video med svært nær studiokvalitet, og lyd med bedre kvalitet enn CD: DVD er enormt mye bedre enn videotape og oftest klart bedre enn laserdisc (se 2.8.) Imidlertid avhenger kvaliteten av mange produksjonfaktorer. Når produsentene får erfaring med kompresjon og teknologien modnes, vil vi se bedre kvalitet, men når kostnadene går ned får samtidig flere plater som er "venstrehåndsproduksjoner". Noen lavbudsjetts DVD-utgivelser bruker til og med MPEG-1 komprimering (som ikke er noe bedre enn VHS) i stedet for MPEG-2 som har høy kvalitet.
DVD video er komprimert fra digitale mastertaper til MPEG2-format. Dette er såkalt "lossy" kompresjon som fjerner overflødig informasjon (slik som områder av et bilde som ikke endres over tid) og informasjon som ikke så lett oppfattes av det menneskelige øye. Resultatet er er et bilde som - spesielt når det er veldig komplekst eller har mye forandring - kan inneholde "artifakter" som blokker i bildet, frynsing og videostøy. Dette avhenger av både prosesseringskvaliteten og kompresjonsfaktoren. Med gjennomsnittlige overføringshastigheter på 3.5 Mbps (millioner bits/sekund) kan kompresjons-artifakter av og til være synlige. Høyere overføringshastigheter kan gi bedre kvalitet, med omtrent ingen synlige forskjeller mellom master og kopi med hastigheter over 6 Mbps. Ettersom MPEG kompresjonsteknologien blir bedre, vil vi få bedre videokvalitet med lavere hastigheter
Video fra DVD inneholder av og til synlige feil som fargestriper, uskarphet, blokker, flimring og manglende detaljer, og til og med effekter som at ansikter "flyter" over resten av bildet. Det er viktig å forstå at betegnelsen "artifakt" viser til ting som ikke opprinnelig var tilstede i bildet. Artifakter kommer av og til av dårlig MPEG-kompresjon, men kommer vel så ofte av dårlig innstilte TV-skjermer, dårlige kabler, elektriske forstyrrelser, dårlig digital støyreduksjon eller "bildeforbedringskretser", eller dårlige overføringer fra film til video, støv og korn på filmen, feil i spilleren, lesefeil på platen, og så videre. De fleste DVD-utgivelser har få synlige artifakter fra MPEG-kompresjonen på et system som er riktig satt opp. Hvis du syns noe annet, er sjansen stor for at du mistolker det du ser. [Ovenstående er skrevet for utgivelser i Sone 1 (USA). Når det gjelder Sone 2, og spesielt tidlige utgivelser, er andelen av kompresjonsfeil langt større. Overs. anm.]
Noen av de tidlige DVD-demonstrasjonene var ikke spesielt gode, men dette er bare en indikasjon på hvor dårlig DVD kan være hvis de ikke blir korrekt laget og korrekt reprodusert. Mange demoplater ble sendt raskt gjennom produksjonsprosessen for å komme ut så raskt som mulig. I motsetning til hva mange tror ble ikke disse nøyaktig finpusset for å vise DVD fra sin beste side. Demonstrasjoner i butikker bør tas med en klype salt, spesielt siden de fleste selgere er ute av stand til å stille inn en TV riktig. De fleste TV'er har skarphetskontrollen satt alt for høyt for det som passer for en DVD (som har høy skarphet fra før). Dette framhever høyfrekvens-innhold i bildet og fører til forvrengning, akkurat som når diskantkontroller satt for høyt får en CD til å høres skarp ut. Mange DVD-spillere har en videoutgang med svartnivå satt til 0 IRE (japansk standard) i stedet for 7.5 IRE (USA-standard). På TV-skjermer som ikke er riktig satt opp kan dette føre til ujevnheter i mørke scener. DVD Video har eksepsjonelt god fargeoppløsning, så gjørmete eller utvaskede farger er nesten alltid et problem med framvisningsapparatet (eller det originale kildematerialet), og ikke med DVD-spilleren eller platen.
DVD har en utmerket lydkvalitet. Et av lydformatene er LPCM (linear pulse code modulation) med hørere samplingfrekvenser og bitoppløsninger enn CD. Alternativt kan lyd til film lagres som diskret flerkanals surroundlyd ved hjelp av Dolby Digital eller DTS kompresjonssystemer, tilsvarende det som brukes på kino. Akkurat som for bildet av henger lydkvaliteten av hvor bra prosessering og komprimering som er gjort. Til tross for kompresjonen har Dolby Digital og DTS en lydkvalitet som er nær ved eller bedre enn CD-kvalitet.
Den siste sjekken på DVD-formatets kvalitet er hva kundene sier. De fleste synes DVD er bedre enn laserdisc, men ingen kan garantere for DVD-formatets kvalitet, og ingen skulle avfeie formatet på grunn av en demo eller rykter. Til syvende og sist er det ens individuelle oppfatning og kvaliteten på avspillingssystemet som avgjør.
Det vil ta mange år før filmer og software blir enkelt tilgjengelig overalt.
Vage spesifikasjoner og manglende testing av spillere har ført til
kompatibilitets-problemer. Noen filmer fungerer ikke helt (eller i det hele tatt) på
enkelte spillere.
Man kan ikke ta opp (ennå) (Se 1.14 og 4.3)
Formatet har innebygget kopibeskyttelse og regional koding (se 1.11 og 1.10)
Det bruker digital kompresjon. Dårlig komprimert audio og video kan være ullen,
forvrengt, tåkete og behagelig. (se 1.3.)
Lyd-nedmiks fra stereo/Dolby Surround kan redusere det dynamiske området (se 3.6)
Det støtter ikke HDTV fullt ut (se 2.9)
Noen DVD-spillere kan ikke lese CD-R (se 2.4.3)
Nåværende DVD-spillere kan ikke lese DVD-RAM plater (se 4.3)
Nåværende spillere kan ikke spille av video i normal hastighet bakover.
Varianter som DVD-Audio, DTS lydspor og Divx støttes ikke av alle spillere.
Noen produsenter meldte at de ville komme med DVD-spillere så tidlig som i midten av 1996. Disse meldingene var svært optimistiske, og introduksjonen ble holdt igjen av "politiske årsaker" (filmindustrien ønsket et formatet skulle ha kopibeskyttelse), og senere ble den også forsinket på grunn av mangel på filmtitler. De første spillerne kom på markedet i Japan i november 1996, fulge av lansering i USA i mars 1997. Spillerne har så sakte begynt å bevege seg inn i andre regioner. Nå, over to år etter den første lanseringen, finnes det over 100 forskjellige DVD-spillere fra dusinvis av selskaper. Prisene for de første spillerne lå på 1000 dollar og oppover. I midten av 1999 var prisene så lave som 200 dollar i de billige forretningene i USA.
De følgende spiller-merkene finnes. Aiwa, Akai, California Audio Labs, Denon, Faroudja,
Goldstar,
Grundig (Europa), Fisher, Harman Kardon, Hitachi, Hyundai, JVC, LG, Kenwood, Magnavox,
Marantz, Meridian, Mitsubishi, Noriko, Onkyo, Panasonic, Philips, Pioneer, Proscan, RCA,
Runco, Samsung, Sanyo, Sharp, Sony, Thomson (Europa), Toshiba, Unity Motion (ikke
tilgjengelig ennå), Victor (Japan), Yamaha, Zenith.
Fujitsu slapp visstnok den første datamaskinen med DVD-ROM-spiller i Japan 6. november 1996. Toshiba kom med en maskin med DVD-ROM og en frittstående DVD-ROM spiller tidlig i 1997 (forsinket fra november). DVD-ROM spillere fra Toshiba, Pioneer, Panasonic, Hitachi, og Sony begynte å komme ut i små mengder så tidlig som i januar 1997, men ingen var tilgjengelige for salg før i mai. Creative Labs kom med sin PC-DVD oppgraderings-pakke (en spiller fra Matsushita og A/V-kort med en DVD-Video sampler fra Warner) for salg i USA i april 1997 til en pris på 500 dollar. HiVal solgte en PC-DVD oppgraderingspakke for 799 dollar (Toshiba spiller, Quadrant dekoder, 6 DVD-ROM plater, inkludert Silent Steel, Daedalus Encounter og Xiphias Encyclopedia Electronica) i mai 1997, og samtidig kom Diamond Multimedia med sin pakke til 599 dollar.
I dag har alle de store PC-produsentene modeller med DVD-ROM spillere. Prisforskjellen fra samme system med CD-ROM spiller ligger mellom 40 og 200 dollar (bærbare datamaskiner har dyrere spillere). Oppgraderingspakker for eldre datamaskiner koster mellom 100 og 700 dollar og finnes fra Creative Labs, DynaTek, E4 (Elecede), Hi-Val, Leadtek, Margi Systems (for laptops), Media Forte, Pacific Digital, Sigma Designs, Sony, STB Systems, Toshiba, Utobia med flere. For mer informasjon om DVD i datamaskiner, se seksjon 4.
NB: Hvis du skal kjøpe en spiller fra utlandet (f. eks. en amerikansk spiller for bruk i Europa) kan det hende at du ikke kan spille regionalt kodede plater i den. (se 1.10)
Mer informasjon:
Eric's DVD Information page (DVD-Video spillere og DVD-ROM spillere)
UK DVD FAQ (informasjon om spillere i England)
aus.dvd (Australia/New Zealand/region 4 spillerinformasjon)
E-Town (tester av spillere)
WebShopper report on DVD-ROM drives (16. september 1998)
[1.6] Hvilke DVD-titler finnes?
Akkurat som med hardware-spådommene var drømmene om hundrevis av filmtitler ute innen julen 1996 ganske håpløse. Bare et par DVD-titler, for det meste musikkvideoer, kom ut i Japan i 1996 før DVD ble lansert. Spillefilmer begynte først å dukke opp i desember. Innen april 1997 hadde det kommet over 150 titler i Japan. Filmer begynte å komme ut i USA i mars 1997. Per dato (april 1998) er det omtrent 800 titler ute i USA og 1200 på verdensbasis. Sammenlignet med andre lanseringer (CD, laserdisc, etc) er dette et enormt tall. Omtrent 19.000 plater ble solgt de første to ukene etter at formatet ble lansert i USA - mer enn forventet. InfoTech anslo at det ville være mer enn 600 titler ute innen slutten av 1997 og mer enn 8000 innen år 2000. I desember 1997 passerte man 1 million solgte DVD-plater. I juni 1999 passerte man over 30 millioner solgte plater.
Når det gjelder DVD-spillere og -filmer i Europa ligger de omtrent 18 måneder etter USA. Flere forsøk på lanseringer ble annonsert, men ble ikke noe av. DVD-formatet begynte å etablere seg i Europa ført i slutten av 1998.
For en utfyllende og søkbar liste over titler tilgjengelige i USA og Kanada, se Jeff Phillips liste på <http://www.thedvdlist.com>. For titler i Japan og Europa, se Niels van Eijkelenburgs liste på <htttp://www.surroundfreak.com/dvd/dvd2.htm> eller Roberts liste på <http://www.unik.no/~robert/hifi/dvd/film2.html>. Sjekk også Internet Movie Database sin DVD Browser <http://us.imdb.com/Sections/DVDs>. Christoph Steineckes store liste over region 1-utgivelser finnes på <http://www.surroundfreak.com/dvd/dvd1.htm>. Nye utgivelser og annonseringer finner du på <http://www.image-entertainment.com/laserv.html>. For lister over widescreen-utgivelser, se <http://www.WidescreenReview.com>.
Concorde video kom med 12 Monkeys i PAL-format i Tyskland i slutten av mars 1997. De ble truet med søksmål fra Philips fordi de ikke hadde med et MPEG surround lydspor, men denne saken er nå avklart (se 3.6).
DVD-ROM software vil komme sakte inn på markedet. Omtrent halvparten av verdens CD-ROM-produsenter har annonsert at de vil utvikle for DVD-ROM. Se 6.2 for en liste. Mange tidlige DVD-ROM utgivelser finnes bare som en del av hardware/software-pakker inntil markedet blir større. IDC regnet med at over 13 prosent av alt software ville finnes på DVD-ROM innen utgangen av 1998, men virkeligheten stemte ikke helt med forventningene. På en måte er DVD-ROM bare en større og raskere CD-ROM og vil inneholde samme typen materiale. Men DVD-ROM har også fordelen av å kunne brukes til høykvalitets video og flerkanals lyd som på en datamaskin med DVD-ROM spiller.
Masseproduserte DVD-Video spillere koster nå fra 300 dollar og oppover. (Se 1.5 for modeller og priser.) Innen et par år vil de nå samme prisnivå som vanlige videospillere. InfoTech regner med at prisen vil ligge under 250 dollar innen år 2000, og under 150 dollar i 2005.
DVD-ROM spillere og oppgraderings-pakker for datamaskiner selges for alt fra 80 til 600 dollar (OEM-spillere ligger på under 70 dollar). Prisene vil antakelig raskt falle til samme nivå som CD-ROM spillere.
Det varierer, men de fleste DVD-filmene er priset til mellom 20 og 30 dollar, med gatepriser mellom 15 og 25 dollar, selv for de platene som har mye bonusmateriale. Enkelte lavprisfilmer kan man finne for under 10 dollar. Så langt har ikke DVD hatt de samme høye leieprisene som VHS hadde i begynnelsen.
DVD-ROM plater vil til å begynne med ligge høyere i pris enn CD-ROM, siden de inneholder mer data, er dyrere å masseprodusere og markedet er mindre. Men så snart produksjonskostnadene synker og antallet solgte spillere vokser vil prisen på DVD-ROM software havne på samme nivå som CD-ROM holder i dag.
Ikke så raskt som noen har spådd, men raskere enn video, laserdisc og CD. Innen utgangen av 1997 ble over en halv million DVD-Video spillere solgt på verdensbasis. 349.482 av disse i USA. Omtrent 600 DVD-Video titler var utgitt i USA, og over 5 millioner sendt til handlerne og 2 millioner solgt. Omtrent 330.000 DVD-ROM spillere var solgt på verdensbasis og med dem omtrent 1 million DVD-ROM titler. Bare 60 DVD-ROM titler fantes på slutten av 1997, de fleste av dem kun i pakker sammen med pc'er eller oppgraderingspakker.
Her er noen spådommer:
Toshiba (1996): 100.000 to 150.000 DVD-Video spillere vil bli solgt i Japan mellom 1.
november og 31. desember 1996, og 1 million innen 1. november 1997 (faktisk salg fra
Matsushita, Pioneer og Toshiba til sammen var 70.000 i perioden oktober-desember 1996.)
Pioneer (1996): 400.000 DVD-Video spillere i 1996, 11 millioner innen 2000. 100.000
DVD-Audio spillere i 1996, 4 millioner innen 2000.
InfoTech (1996): 820.000 DVD-Video spillere det første året, 80 millioner innen 2005.
CEMA (1997): 400.000 DVD-Video spillere i USA i 1997, 1 million i 1998.
Time-Warner (1996): 10 millioner DVD-spillere i USA innen 2002.
Paul Kagan (1997): 800.000 DVD-spillere i USA i 1997, 10 millioner i 2000 og 40 millioner
i 2006 (43% penetrasjon) 5.6 millioner plater solgt i 1997, 172 millioner plater i 2000,
og 623 millioner i 2006.
C-Cube (1996): 1 million spillere i 1997.
BASES: 3 millioner DVD-Video spillere det første året, 13 million det sjette året
Dataquest (1997): over 33 millioner solgte DVD-spillere (inkl DVD-ROM) innen 2000.
Philips (1996): 25 millioner DVD-ROM spillere på verdensbasis innen 2000 (10% av 250
millioner optiske drev).
Pioneer (1996): 500.000 DVD-ROM spillere solgt i 1997, 54 millioner solgt i 2000.
Toshiba (1996): 120 millioner DVD-ROM spillere in 2000 (80% penetrasjon av 100 millioner
pc'er). Toshiba sier de ikke lenger vil lage CD-ROM spillere i år 2000.
IDC (1997): 10 millioner DVD-ROM spillere solgt i 1997, 70 millioner solgt i 2000 (går
forbi CD-ROM), 118 millioner solgte i 2001. Over 13% av all software tilgjengelig på
DVD-ROM i 1998. Opptakbare DVD-spillere med over 90% av det kombinerte CD/DVD-markedet i
2001.
AMI (1997): 7 millioner DVD-ROM spillere installert innen 2000.
Intel (1997): 70 millioner DVD-ROM spillere innen 1999 (salget vil overstige CD-ROM i
1998).
SMD (1997): 100 millioner DVD-ROM/RAM spillere solgt i 2000.
Microsoft (Peter Biddle, 1997): 15 millioner DVD-PCer solgt i 1998, 50 millioner DVD-PCer
solgt i 1999.
Forrester Research (1997): 53 millioner pc'er med DVD i USA innen 2002. 5.2% av
amerikanske husholdninger (5 millioner) vil ha en DVD-Video spiller innen 2002; 2 prosent
vil ha en DVD-Audio spiller.
Yankee Group (Jan 1998): 650.000 DVD-Video spillere i løpet av 1998, 3.6 i løpet av
2001. 19 millioner DVD-PC'er innen 2001.
InfoTech (Jan 1998): 20 millioner DVD-Video spillere på verdensbasis i 2002, 58 millioner
i 2005. 99 millioner DVD-ROM spillere i 2005. Ikke mer enn 500 DVD-ROM titler ved utgangen
av 1998. Omtrent 80.000 DVD-ROM titler i 2005.
Screen Digest (Dec 1998): 125.000 DVD-Video spillere i Europa i 1998, 485.000 i 1999, 1
million i 2000.
Her er virkeligheten:
1997
347.000 DVD-Video spillere solgt i USA
900 DVD-Video utgivelser i USA.
1998
906.000 DVD-Video spillere solgt i USA. 1.253.000 totalt siden mars 1997.
400 DVD-Video titler ute i Europa
3.000 DVD-Video titler ute i USA
7.2 millioner DVD-Video plater solgt.
Til sammenligning finnes det over 700 millioner CD-spillere og 160-millioner CD-ROM spillere i verden i 1997. 1.2 milliarder CD-ROM plater ble solgt i 1997, og det fantes over 46000 forskjellige titler. Det er omtrent 80 millioner videospillere i amerikanske hjem (89 prosent av alle husholdninger) og omtrent 400 millioner på verdensbasis. 110.000 videospillere ble solgt de to første årene etter at produktet kom på markedet. Omtrent 16 millioner videospillere ble solgt i 1998. Det er omtrent 3 millioner laserdisc-spillere i USA. Det er omtrent 250 millioner tv'er i USA; og 1.2 milliarder i verden.
Filmstudioene ønsker å kontrollere utgivelsen av filmer i forskjellige land fordi filmene ikke slippes samtidig på kino (en film kan komme ut på video i USA samtidig som den når kinoene i Europa). Dessutsen selger selskapene rettighetene til en film til ulike utenlandske distributører og ønsker å gi dem et eksklusivt marked. Derfor satte de som et krav at DVD-standarden skulle ha en kode som forhindrer avspilling av enkelte plater i enkelte geografiske områder. Hver spiller får en kode for den regionen den er solgt, og spilleren vil nekte å spille plater som ikke er lovlige eller kodet for den samme regionen. Dette betyr at plater kjøpt i et land ikke nødvendigvis kan spilles av i en spiller kjøpt i et annet land.
Å bruke regions- eller sonekodene er fullstendig opp til den som lager platen. Plater uten kode vil spille av på alle spillere i alle land. Det er ikke snakk om noen form for kryptering, men det blir bare lagt en ekstra liten bit med informasjon på platen som spilleren sjekker. Noen studioer annonserte at de bare ville bruke sonekoder på sine nye utgivelser, men så langt har de fleste utgivelser vært laget for kun å spille i en enkelt region/sone. Sonekoden er en permanent del av platen, og vil ikke kunne "låses opp" etter en tid eller for den saks skyld forsvinne av seg selv.
Det er 6 regioner/soner (også kalt "locales"). Spillere og plater kan identifiseres med numre på en tegning av en globus.
1: Canada, USA, USAs territorier
2: Japan, Europa, Sør-Afrika, Midt-Østen (inkludert Egypt)
3: Sørøst-Asia, Øst-Asia (inkludert Hong Kong)
4: Australia, New Zealand, Stillehavsøyene, Mellom-Amerika, Mexico, Sør-Amerika,
Karibien
5: Den tidligere Sovjetunionen, India, Afrika (også Nord-Korea og Mongolia)
6: Kina
7: Reservert
8: Spesielle internasjonale områder (fly, cruiseskip, etc)
(Se kart på <http://www.unik.no/~robert/hifi/dvd/world.html>.)
Noen spillere kan modifiseres slik at de spiller alle plater uavhengig av sonekode. Dette vil vanligvis annullere garantien. Noen plater, blant annet fra Buena Vista/Touchstone/Miramax, MGM/Universal, og Polygram har programkoder som sjekker om spilleren har riktig sonekode. Disse platene vil ikke kunne avspilles på "sonefrie" spillere som har sin region satt til 0, men de kan spilles av på spillere med sonevalg, der man kan forandre sone via fjernkontrollen (eller på annen måte). Informasjon om modifisering av spillere finner du på Internett (inkludert websider som Code Free DVD, Planet DVD, og <http://www.brouhaha.com/~eric/video/dvd/>) og på nyhetsgrupper som rec.video.dvd (kan søkes på Deja News).
Sonekoder kan også virke på DVD-ROM systemer, men de brukes bare på DVD-Video plater, ikke på DVD-ROM plater med software for datamaskiner. (se 1.11 under for detaljer). Datamaskinens avspillingssystem sjekker sonekoden før den spiller av en DVD-Video. Nyere DVD-ROM spillere som tilhører "RPC2"-gruppen lar deg forandre sonekode flere ganger. Når spilleren når en grense for antall ganger man har skiftet sone (vanligvis 5 til 9 ganger) kan man ikke forandre sone igjen hvis ikke produsenten nullstiller spilleren.
Sonekoder brukes ikke på DVD-Audio.
Det er fire typer kopibeskyttelse som brukes på DVD:
1) Analog CPS (Macrovision)
Kopiering til (analog) videotape forhindres av en Macrovision 7.0 eller lignende krets i
spilleren. Den generelle betegnelsen er APS (Analog Protection System). Videokort for
datamaskiner med kompositt eller S-video (Y/C) utgang må også bruke en tilsvarende
krets. Macrovision legger til et raskt modulert fargesignal ("Colorstripe")
sammen med pulser i det vertikale signalet ("AGC") på kompositt S-video
utgangene. Dette forvirrer synkroniseringskretsene og de automatiske nivåkretsene i 95%
av videospillere laget for forbrukere. Dessverre kan dette også redusere bildekvaliteten,
spesielt ved bruk av eldre eller ikke-standard utstyr. Macrovision kan syns som
fargestriper, forvrengning, rulling, svart/hvitt bilde eller sykliske forandringer i
lysstyrke. Macrovision lager seriøse problemer for de fleste linjedoblere. Macrovision
finnes ikke på den analoge komponentutgangen på tidlige spillere, men kreves på nye
spillere (bare i AGC-signalet, siden det ikke er noen burst-signaler i et
komponent-signal). Platene inneholder "trigger bits" i begynnelsen av hver
sektor som forteller spilleren om den skal aktivere Macrovision AGC, med mulig tillegg av
2-linjers eller 4-linjers Colorstripe. Dette gjør det mulig å bestemme nøyaktig hvilke
områder som skal kopibeskyttes. Produsenten bestemmer hvor mye kopibeskyttelse som skal
brukes og betaler tilsvarende royalties til Macrovision (noen cent per plate). Akkurat som
med videobånd er noen DVD-plater beskyttet med Macrovision og andre er ikke. For flere
detaljer om Macrovision, se STMicroelectronics' dataark på
<http://www.st.com/stonline/books/>.)
2) CGMS
Alle plater inneholder informasjon som sier om innholdet kan kopieres eller ikke. Dette er
et system for å håndtere seriekopiering (Serial Copy Management System - SCMS), som er
laget for å forhindre at det lages kopier av kopier av kopier. CGMS-informasjon ligger i
det utgående videosignalet, og for at CGMS skal virke, må det utstyret som tar imot
signalet være i stand til å forstå og respektere CGMS. Den analoge standarden (CGMS/A)
koder inn signalet i NTSC linje 21. Den digitale standarden (CGMS/D) er ikke ferdig ennå,
men vil virke på tilkoblinger som IEEE 1394/FireWire. Se seksjon 4 under.
3) Content Scrambling System (CSS)
Fordi det er mulig å lage perfekte digitale kopier har de paranoide filmselskapene
tvunget gjennom en mer grunnleggende form for kopibeskyttelse i DVD-Video standarden.
Content Scrambling System (CSS) er en slags datakryptering som skal gjøre det vanskelig
å lese filer direkte fra en plate. De fleste spillere har et dekrypterings-system som
dekoder data før bildet vises. Det er ikke lov å sende ut dekodet data i digital form
før man har klart et system for sikre digitale tilkoblinger. På datasiden kan DVD-ROM
spillere og video-dekodere/software utveksle krypteringsnøkler slik at videosignalet
dekrypteres rett før de blir omformet til video av dekoderen. Dette betyr at mange
DVD-ROM spillere og skjerm-/videokort har ekstra hardware (og høyere pris) på grunn av
kopibeskyttelse. I 1999 skal alle DVD-Rom spillere støtte regional koding sammen med CSS.
Noen spillere kan la brukeren forandre region/sone et begrenset antall ganger, andre vil
programmere seg selv etter at en del filmer har blitt avspilt. Produsenter av utstyr som
brukes for å vise DVD-Video (spillere, brikker, skjermkort, etc.) må lisensiere CSS. Det
koster ingen ting å ha en CSS lisens, men det er en lang prosess, og det anbefales at
interesserte søker om lisens så raskt som mulig. De første lisensene for
software-dekoding blir gitt i mai 1997.
4) Digital Copy Protection System (DCPS)
For at det skal blir mulig å bruke digitale tilkoblinger mellom komponenter uten at dette
skal muliggjøre digitale kopier, har fem forskjellige systemer for digital
kopibeskyttelse blitt foreslått til CEMA. Det ledende forslaget er DTCP (digital
transmission content protection), som fokuserer på IEEE 1394/FireWire men som også kan
brukes på andre protokoller. Det første utkastet (kalt 5C etter de fem selskapene
(companies) som laget systemet) er laget av Intel, Sony, Hitachi, Matsushita og Toshiba i
februar 1998. I desember 1998 annonserte Sony at de utviklet en DTCP-brikke for planlagt
utgivelse våren 1999. Med DTCP kan man koble sammen komponenter digitalt, slik som en DVD
spiller og en digital TV eller video-opptaker, og komponentene kan utveksle nøkler og
autentiserings-sertifikater som oppretter en sikker kanal. DVD-spillere krypterer det
dekomprimerte audio/video-signalet og sender det til mottakerapparatet som må dekryptere
det. Dette gjør at signalet vil være uleselig (og dermed ikke mulig å stjele) for
apparater som ikke er autorisert. Man behøver ikke å kryptere innhold som ikke er
kopibeskyttet. Sikkerhetsreglene kan bli oppdatert av nytt innhold (nye plater eller nye
sendinger) eller av nye komponenter som kan ha med nye nøkler eller instrukser om å
utestenge andre komponenter (for å identifisere uautoriserte komponenter).
Et konkurrerende forslag, XCA (extended conditional access) fra Zenith og Thomson, ligner
på DTCS men fungerer på enveis digitale interface (som den vanlige EIQ-762 RF
demodulator standarden) og bruker smartkort for å styre sikkerheten.
Andre forslag har kommet fra MRJ Technology, NDS og Philips. I alle de fem forslagene er
innholdet merket med CGMS-aktige flagg som angir om innholdet kan "kopieres
fritt", "kopieres en gang", "ikke kopieres" eller "ingen
flere kopier". Digitalt utstyr som ikke gjør noe annet enn å reprodusere audio og
video vil kunen motta alle data (så lenge de kan autentisere seg og angi at de kun er
avspillings-utstyr). Digitalt utstyr med opptaksfunksjon kan bare ta imot signaler som er
merket som kopierbart, og de må forandre flagget til "ikke kopieres" eller
"ingen flere kopier" hvis signalet er merket "kopieres en gang".
Digital CPS er laget for neste generasjon digitale TV-apparater, receivere og digitale
videomaskiner. Systemet vil kreve nye DVD-spillere med digitale tilkoblinger (slik som de
man finner på DV-utstyr). Dette nye utstyret vil ikke dukke opp før i midten av 1999.
Siden krypteringen gjøres av spilleren, behøver man ikke å forandre på det
eksisterende plateformatet.
Filmstudioer og produsenter av konsument-elektronikk ønsker å gjøre de ulovlig å fjerne eller ødelegge DVD-kopibeskyttelse, og har forsøkt å få gjennom lovgivning med denne effekten i USA og andre land. Resultatet er World Intellectual Property Organization (WIPO) Copyright Treaty, WIPO Performances and Phonograms Treaty (desember 1996) og den tilsvarende amerikanske loven U.S. Digital Millennium Copyright Act (DMCA), som ble vedtatt i oktober 1998. En av formennene i den gruppen som utredet det siste lovforslaget sa at "når det gjelder video bør den foreslåtte lovgivningen gi spesifikk mulighet til at en viss rimelig og vanlig praksis for hjemmekopiering fortsatt skal være mulig, i tillegg til at det bør gis straff for forsøk på å omgå begrensningene". Det er ikke helt klart hvordan man skal kunne tillate en slik kopiering fra spillerens side hvis det står et "ikke kopier"-flagg på alle platene.
DVD-ROM spillere og datamaskiner, inkludert oppgraderingspakker, er nødt til å støtte Macrovision, CGMS og CSS. Videokort for PC med TV-utgang som ikke har Macrovision kan ikke vise krypterte filmer. Datamaskiner med IEEE 1394/FireWire må støtte den endelige DCPS-standarden for å kunne virke med andre DCPS-komponenter. Alle DVDROM-spillere må ha CSS-kretser for å etablere en sikker kobling til dekodings-hardware og -software i datamaskinen, selv om CSS bare brukes av DVD Video innhold. Siden en DVD-Rom kan inneholde alle slags data kan også andre krypteringsformer benyttes i en data-sammenheng.
De første tre formene for kopibeskyttelse er valgfrie for den som produserer en plate. Kryptering av filmen er også valgfritt for produsenter av hardware og software: en spiller eller datamaskin uten dekrypterings-mulighet kan bare spille av ikke-krypterte filmer. DCPS gjøres av DVD-spilleren, og ikke av utvikleren/produsenten/forfatteren.
Disse systemene for kopibeskyttelse er laget for å beskytte mot tilfeldig kopiering (som filmselskapene påstår koster dem milliarder av dollar i tapt fortjeneste). Målet er å "holde lovlydige folk lovlydige". Selv de som lager kopibeskyttelsen innrømmer at dette neppe vil stoppe de velutrustede piratene. Det finnes rimelig utstyr som fjerner analog kopibeskyttelse, selv om bare noen få virker med den nye Macrovision Colorstripe funksjonen. Disse apparatene går under navn som Video Clarifier, Image Stabilizer og CopyMaster.
Data-Hiding Sub-Group (DHSG) som er en del av Copy Protection Technical Working Group (CPTWG) arbeider med å evaluere forslag for vannmerking. De opprinnelige syv forslagene ble slått sammen til tre: IBM/NEC, Hitachi/Pioneer/Sony, og Macrovision/Digimarc/Philips. Den 17. februar 1999 slo de første to gruppene seg sammen til "Galaxy Group" og satte sammen sine teknologier til et enkelt forslag. Vannmerking, som på et eller annet tidspunkt vil bli tatt i bruk på DVD, skal permanent markere hvert bilde i en videostrøm med en form for støysignatur som visstnok skal være umulig å se eller kjenne igjen. Vannmerke-signaturer kan gjenkjennes av avspillings- og opptaksutstyr slik at kopiering forhindres, selv når videosignalet har blitt kjørt gjennom en digital eller analog krets og har gått gjennom prosessering. Nye spillere og annet utstyr er pålagt å støtte vannmerking, men DVD Forum vil at vannmerkede plater skal være spillbare fra eksisterende spillere. Det har vært rapporter om at vannmerkingen som ble brukt av DIVX har gitt synlige "regndråpe"- eller "haglskudd"-mønstre på skjermen. Dette problemet skal ha blitt løst med nyere plater.
Da DVD ble sluppet i 1996 fantes det ikke noe DVD-Audio format, men lydmulighetene på DVD-Video var langt bedre enn på en CD. DVD Forum ønsket seg tilbakemelding fra musikkindustrien før de bestemte et DVD-Audio format. Et utkast ble sluppet av DVD Forums Working Group 4 (WG4) i januar 1998, og versjon 0.9 ble sluppet i juli. Den endelige DVD Audio 1.0 spesfikasjonen ble godkjent i februar 1999 og sluppet i mars. DVD-Audio produkter blir dukke opp i midten eller slutten av 1999. Forsinkelsen skyldes den trege prosessen med å velge systemer for kopibeskyttelse (kryptering og vannmerking). Det er ventet at en vannmerkings-teknologi vil bli valgt innen 11.juni 1999 fra en av to konkurrenter: Aris Technologies og Blue Spike. (Forslagene fra Cognicity, IBM og Solana har blitt forkastet under testing). Det er mulig at RIAAs Secure Digital Music Initiative (SDMI) kan forsinke lanseringen til år 2000.
DVD-Audio er et separat format i forhold til DVD-Video. DVD-Audio plater kan lages for å virke i DVD-Video spillere, men det er mulig å lage DVD-Audio plater som ikke vil spille i det hele tatt i en DVD-Video spiller, siden DVD-Audio spesifikasjonen inneholder nye formater og funksjoner, og innholdet lagres i en egen "DVD Audio-sone" på platen (i AUDIO_TS katalogen) som en DVD Video spiller aldri ser i. Man trenger altså nye DVD-Audio spillere eller "universale spillere" som kan spille av både DVD-Video og DVD-Audio plater.
En bønn til produsentene: Universale spillere vil ikke bli tilgjengelige på en god
stund, men man kan lage "universale plater" allerede nå. Det krever ikke mye
innsats for å gjøre en DVD-Audio plate spillbar på alle DVD-spillere ved å legge ved
en Dolby Digital-versjon av lyden i DVD-Video sonen på platen (VIDEO_TS katalogen).
Bønn til produsenter av verktøy for å lage DVD-Audio: Lag softwaret slik at dette er et
standardvalg eller i hvert fall sterkt anbefalt.
DVD-Audio (og universale) spillere vil fungere med eksisterende forsterkere og ustyr. De sender ut PCM og Dolby Digital, og noen vil støtte de valgfrie DTS- og DSD-formatene. På den annen side kan ikke eksisterende receivere og forsterkere dekode de høyoppløselige PCM-lydformatene (se 3.6.1. for detaljene), og selv om de kunne det er ikke disse signalene mulige å sende på standard digitale tilkoblinger. DVD-Audio spillere med high end digital-til-analog omformere (DAC) kan kobles til forsterkeren med to til seks kanaler med analoge tilkoblinger, men noe av kvaliteten vil tapes hvis forsterkeren/receiveren konverterer tilbake til digitalt for prosessering. Framtidige receivere med andre digitale tilkoblinger som IEEE 1394/FireWire trengs for å utnytte den fulle digitale oppløsningen i DVD-Audio.
Musikkindustrien har bedt om et "innfelt signal" eller "digital vannmerking" som kopibeskyttelse. Disse bruker en prosesseringsteknologi for å gi en digital signatur og eventuelt krypteringsnøkler til lydsignalet i form av det som påstås å være uhørbar støy. På denne måten vil nytt utstyr kjenne igjen kopierte lydsignaler og nekte å spille det av. Audiofile mener at dette ødelegger lyden.
Mens vi venter har DVD-Video standarden både surroundlyd og PCM-lyd med bedre kvalitet
enn CD.
(se 3.6.2).
Sony og Philips har utviklet et konkurrerende Super Audio CD format. (se 3.6.1 for detaljer.) SACD gir plater som har to lag - der et av lagene kan spilles av i en vanlig CD-spiller og det høyoppløselige laget kan spilles i en SACD-spiller. Ironisk nok er prisen på en slik tolaget plate høyere enn for en standard CD pluss en standard DVD. Sony ga ut versjon 0.9 av SACD-spesifikasjonen i april 1999, og den ferdige versjonen er ventet i april 1999. SACD-teknologi vil være tilgjengelig for de som allerede har lisensiert CD-teknologi uten ekstra kostnad.
Da DVD-spillere ble tilgjengelige tidlig i 1997 var Warner og Polygram de to eneste store filmselskapene som slapp filmer på markedet. Mindre selskaper slapp også noen titler. Med tiden har andre selskaper blitt med i klubben (for den fullstendige listen, se 6.2, og se 1.6 for mer informasjon om filmer).
Dreamworks var det siste av de viktige selskapene som annonserte støtte for DVD-formatet. Paramount, Fox og Dreamworks skulle opprinnelig bare gi ut filmer for Divx, men sommeren 1998 annonserte alle støtte for vanlig DVD.
Det korte svaret: Nei. (Ikke i dette århundret.)
Det lange svaret: Minimumskravet for audio og video på DVD er en MPEG videostrøm og et PCM lydspor. (Andre varianter som Dolby Digital audio, MPEG audio og subpicture-strømmer (undertekst og menyer) er ikke nødvendige i utgangspunktet.) Enkle kontrollkoder er også nødvendige. For tiden er det vanskelig å komprimere og kode inn video og audio, kombinere dette med DVD-Video informasjon og skrive hele greia til DVD i sanntid. Selv om du kunne gjøre dette i en hjemmemaskin, ville den være ekstremt dyr. Priser for DVD-produksjonssystemer er på vei ned fra millioner av dollar til tusener av dollar, men det tar en stund (flere år ennå) før de kommer under 500 dollars-nivået som gjør at de kan komme inn i vanlige hjem. I juni 1997 demonstrerte Hitachi en hjemme DVD-opptaker som brukte en DVD-RAM opptaker, en harddisk som buffer, to MPEG1 innkodere og en MPEG2 dekoder. De sa ingenting om produksjonsdatoer eller utgivelse. Det er mulig at de de første DVD-opptakerne for hjemmebruk vil kreve en digital kilde med ferdig komprimert video og audio, slik som DBS.
Andre hindre: Prisen på blanke plater vil ligger fra 300 kroner og oppover per stykk. Den første generasjonen opptaksmedia vil bare ha plass til 3/4 av en trykt plate. Sanntidskompresjon krever høyere bit-hastigheter for å få til rimelig kvalitet, noe som fører til ytterligere redusert kvalitet. MPEG2-komprimering virker mye bedre på kildemateriale av høy kvalitet, så opptak fra VHS eller krinkasting/kabel-tv vil ikke nødvendigvis gi så gode resultater (hvis ikke DVD-opptakeren har diverse filtre, som vil øke prisen).
Ikke la deg forvirre av DVD-R, som kom ut i september 1997 og kostet 17.000 dollar, eller DVD-RAM som kom i juni 1998 og kostet rundt 500 dollar, eller andre opptaks-utgaver av DVD (se 4.3). Disse kan ta opp data, men for å lage en ordentlig DVD-Video kreves ekstra hardware og software for å gjøre video-komprimering (MPEG2), audio-komprimering/koding (Dolby Digital, MPEG eller PCM), subpicture-koding (bitmap-bilder som komprimeres med RLE; Run Length Encoding), komprimering av stillbilder (MPEG), navigasjon, kontrolldata og multipleksing. Og siden dette ikke kan gjøres i sanntid, trenger du en harddisk på mellom 5 og 9 GB for å premastre dataene på.
Noen mener at opptaks-DVD Video aldri kommer til å bli en praktisk løsning for forbrukere som vil ta opp tv-programmer eller hjemmevideo, siden digital tape er mye mer kostnadseffektivt. På den annen side mangler digital tape mange av fordelen med DVD slik som sømløs forgrening, instant spoling, søking og hopping, og dessuten er DVD slitesterk og mye kulere. Så med en gang komprimerings- og kodingsteknologien blir rask og billig nok, og de blanke platene billige nok, vil opptaks-DVD bli en realitet. Det kommer til å bli en interessant konkurranse mellom DVD og digitale videobånd-formater. DV (også kjent som DVC) er allerede på markedet, men spillere koster rundt 4000 dollar. D-VHS og andre digitale video-opptakere er på vei ut på markedet.
De fleste riper vil bare forårsake små datafeil som enkelt kan korrigeres. En vanlig misforstålse er at en ripe vil være mer skadelig på en DVD enn på en CD fordi dataene er lagret tettere og video-informasjonen er komprimert. Datatettheten på DVD er fysisk sett fire ganger så høy som på en CD-ROM, så det er riktig at en ripe vil påvirke mer data. Men feilkorringeringen på DVD er minst ti ganger bedre og mer enn gjør opp for den økte tettheten. Det er også viktig å forstå at MPEG2 og Dolby Digital er basert på fjerning eller reduksjon av ikke erkjennbar informasjon, så dekomprimeringen utvider ikke dataene så mye som man kanskje tror. Store skraper vil gi feil som ikke kan rettes, og som kan føre til I/O-feil på en PC eller et lite "hakk" i bildet på en DVD-Video. Det er mange måter å skjule feil i MPEG-video, og disse kan bli brukt i kommende spillere. (se seksjon D.12 på <http://icib.igd.fhg.de/icib/it/iso/cd_13818-2/read1.html>).
DVD computer advisory group ba spesifikt om at platene ikke skulle ligge i en
"caddy" eller en annen form for beskyttende deksel. Tenk på at laserdisc, cd og
cdrom plater alle er like utsatte for riper, men mange videobutikker og biblioteker leier
dem eller låner dem ut. Store videokjeder leier ut DVD mange steder, og i USA er det
store postordre-baserte butikker som leier ut over hele landet. Så langt er de fleste
rapportene om DVD-utleie positive. En bra liste over steder som leier ut DVD i USA finnes
på <http://home.earthlink.net/~tlfordham/rental.html>.
En oversikt over norske utleiesteder finner du på
<http://www.dvdnett.no/video/utleie.html>
De primære fordelene med DVD er kvaliteten og de ekstra funksjonene (se 1.2). DVD vil ikke bli dårligere med alderen eller etter mange avspillinger, slik videobånd blir (hvilket er en fordel for foreldre som har barn som ser Disney-filmer to ganger i uken!). Dette er er den samme "samle-faktoren" man har for CD'er i forhold til kassetter.
Hvis ikke noe av dette spiller noen rolle for deg, er VHS antakelig bra nok.
Produsentene er redde for at forbrukere skal tro at en DVD skal spilles i CD-spilleren, så de ønsker å bruke en annen form for innpakning. Det finnes flere ulike bokser, kalt "keep case" Warner har sin "Snapper", og de fleste er omtrent like store som en CD i bredden og en VHS i høyden. Det er ikke noe krav om å bruke større bokser, og en del selskaper vil sikkert bruke vanlige CD-covere. Det gjenstår å se om noen form for innpakning blir standard, spesielt for DVD-ROM.
En tolaget plate er en plate med to lag data, et av lagene er halv-gjennomsiktig slik at laseren kan fokusere gjennom det og lese det andre laget. Siden begge lagene er lesbare fra samme siden av platen, kan en tolaget plate inneholde omtrent dobbelt så mye informasjon som en enlaget plate, for eksempel over fire timer med video (se 3.3. for flere detaljer). Mange tolagete plater er laget allerede (for eksempel Contact, Goldeneye, Species, Raging Bull, Rain Man). Til å begynne med kunne bare noen av fabrikkene laget tolagede plater, men de fleste har nå utstyr for å klare det. Det andre laget kan enten ha et "PTP"-spor som går parallelt med det første sporet (passer for data som ikke henger sammen eller for utgivelser det man ønsker å bytte mellom ulike typer data), eller et "OTP"-spor som går motsatt vei av det første; pickupen leser det ene laget fra midten av platen og utover, og det andre laget fra ytterst på platen og innover. Denne løsningen er laget for å muliggjøre kontinuerlig video som spenner over to lag. Det er imidlertid ingen garanti for at spilleren skal klare å gjøre lagbyttet usynlig. Ikke-sømløse lagbytter vil føre til at bildet fryser i mindre enn et halv sekund på de fleste spillere, men opptil 4 sekunder på andre. Hvor glatt overgangen føles kommer mye an på hvordan platen er produsert, og selvsagt på spiller-designet. OTP kalles også RSDL (Reverse-Spiral Dual Layer). Fordelen med OTP (RSDL) er at lengre filmer kan bruke høyere overføringshastigheter for å gi bedre bildekvalitet enn det som er mulig med et enkelt la. Se 1.26 for detaljer om lagbytte.
Alle DVD-spillere og drev kan lese tolagete plater - det er et krav i spesifikasjonen. Alle spillere kan også spille tosidige plater hvis du snur dem. Ingen produsenter har annonsert spillere som kan lese begge sider. Den ekstra kostnaden er antakelig ikke så lett å rettferdiggjøre når man har plass til over fire timer film på en side hvis man brukes to lag. (Tidlige plater brukte to sider siden det ikke var så mange som kunne produsere tolagete plater. Dette burde ikke være noe problem lenger.) Pioneers LD/DVD-spillere kan spille av begge sider av en laserdisc, men ikke en DVD (se 2.9 for mer om lesing av begge sider samtidig).
Det er forskjellige måter å kjenne igjen en tolaget plate: 1) gullfargen, 2) en meny på platen for å velge mellom widescreen eller letterbox-versjoner, 3) to serienummere på en sider
DVD-Video har samme NTSC vs PAL problem som videokassetter og laserdisc. MPEG-video på DVD er lagret i digital format, men er formatert for et av to inkompatible tv-systemer: 525/50 (NTSC) eller 625/50 (PAL/SECAM). Det er tre forskjeller mellom plater laget for avspilling på ulike systemer: bildestørrelse og piksel-format (720x480 vs. 720x576), oppfriskningsfrekvens for visning (29.97 vs. 25) og surroundlyd (Dolby Digital vs. MPEG) (Se 3.4 og 3.6 for detaljer). Video laget fra film lagres vanligvis med 24 bilder per sekund, men preformateres til en av de to oppfriskningsfrekvensene. Filmer laget for PAL blir gjerne 4 prosent raskere, og lydsporet må også justeres tilsvarende før det kodes. Alle PAL DVD-spillere kan spille av Dolby Digital lydspor, men ingen NTSC-spillere kan spille av MPEG lydspor.
Noen spillere vil bare spille NTSC-plater, andre vil bare spille PAL-plater, og noen vil spille begge. Alle DVD-spillere solgt i PAL-land vil spille begge. Disse multi-standard spillerne gjør en delvis konvertering av NTSC til et 60HZ PAL-signal (4.43 NTSC), som krever at tv-skjermen kan håndtere 60Hz signaler. I dette tilfellet bruker spilleren PAL 4.43 fargekoding men beholder NTSC oppfriskningsfrekvens 525/60. De fleste moderne PAL tv'er kan håndtere denne typen signal. Noen multistandard PAL-spillere sender ut ekte 3.58 NTSC fra en 525/60-plate, som krever en NTSC tv eller en multi-standard tv. Noen spillere har en bryter for å velge mellom 60Hz PAL eller NTSC utgang når man spiller av en NTSC-plate. Samsung og andre selskaper kom i 1999 med spillere som har standard-konvertering, og kan gjøre om en 525/60 NTSC-plate til standard PAL utgang. Ekte standard-konvertering krever mye hardware for å ta seg av skalering av bilde, konvertering av tidsformat og bildefrekvenser og bevegelsesanalyse. Fordi konverteringen som gjøres i DVD-spillerne er relativt dårlig er det bedre å bruke en utgang med pseudo-PAL (PAL/60) og en kompatibel TV i stedet - dette gir bedre bilde.
En produsent kan velge å legge ved ekstra video eller lyd - på bekostning av spilletid - slik at alle formatene er dekket. Det er uklart om spillere vil være i stand til å automatisk kjenne igjen og spille av korrekt videospor. Selvfølgelig er det alltids mulig å legge 525/60-video på den ene siden og 625/50 på den andre. De fleste filmselskaper har hittil tatt med Dolby Digital lydspor i tillegg til MPEG-lyd på sine PAL-plater.
Det finnes faktisk tre typer DVD-spillere hvis du tar med datamaskiner. Det meste DVD-software og -hardware for pc kan spille av både NTSC og PAL video og både Dolby Digital og MPEG audio. Noen pc'er kan bare vise konvertert video på skjermen, mens andre kan sende ut et vanlig videosignal til en tv.
Noen påstår at animasjon/tegnefilm, spesielt håndtegnet film, ikke er lett å
komprimere med MPEG2 og også skal gi større filer enn originalen. Andre sier at
animasjon er enkelt å komprimere slik at man skulle få en bedre kompresjon.
Ingen av delene er riktig.
Visstnok er det "jitter" mellom hvert enkelt bilde, som kommer på grunn av forskjellen mellom tegninger og innrettingen av disse, som skal lage problemer. En animasjons-ekspert hos Disney har påpekt at dette ikke skjer med moderne animasjons-teknikker. Og selv om det gjorde det, ville systemene for bevegelses-deteksjon i MPEG kompensere for det.
Fordi MPEG2 bryter ned bildet i blikker og forandrer dem til frekvensinformasjon kan det oppstå problemer med skarpe kanter som er vanlige i tegnefilm. Dette tapet av høyfrekvent informasjon kan synes som ekstra kanter eller uskarphet langs skarpe skiller (kalt Gibbs-effekten). På den annen side oppstår ikke dette problemet med de overføringshastigheter som vanligvis brukes på DVD.
Selv om DVD-plater med to lag (se 3.3) gir mulighet for å over fire timer sammenhengende avspilling, er noen filmer delt over to sider av en plate, noe som gjør at platen må snus omtrent halvveis gjennom. De fleste "flippere" finnes fordi produsentene er for late til å optimalisere kompresjonen eller lage en tolaget plate. Bedre bildekvalitet er en dårlig unnskyldning for å øke overføringshastigheten; i mange tilfeller ville man få bedre videokvalitet ved å gjøre en grundig komprimering ved en lavere bit-hastighet. Mangel på produksjonskapasitet for tolagete plater er også en dårlig unnskyldning. I 1997 var det få fabrikker som kunne lage disse platene, men nå er ikke det tilfellet lenger. Ingen spillere kan skifte side automatisk, men det trengs heller ikke siden de fleste filmer er under fire timer lange og enkelt får plass på en side av en tolaget (RSDL) plate.
Følgende plater er "flippere" (NB: Dette er ikke det samme som en plate med widescreen-utgave på den ene siden og en pan&scan-versjon eller bonusmateriale på den andre. "Flippere" er plater der man må snu platen midt i filmen.)
Amadeus
Armageddon (region 2, første utgave)
The Best Years of Our Lives
The Color Purple
Dances with Wolves (Special Edition-utgaven fra Image er ikke en flipper)
Das Boot: The Director's Cut
Dawn of the Dead
Die Jury (A Time to Kill, region 2)
An Evening of Yes Music Plus - Anderson Bruford Wakeman Howe
Gloria Estefan Live in Miami, the Evolution Tour
Gone With the Wind (snus i pausen)
Goodfellas
The Green Berets
Into the Woods
JFK
King Crimson: Deja VROOOM
Live! At Knebworth
Loud and Live - Ozzy Osbourne
The Man Who Would Be King
Michael Collins
The Pelican Brief
The Right Stuff
Riverdance: Live in New York
Robin Hood Prince of Thieves
Rosewood
Seven
Sleepers
Sleuth
Spawn - The Animated Series
Stargate (Det skulle komme en tolaget versjon, men den er ikke ute ennå.)
A Time to Kill
The Unbearable Lightness of Being
The Wild Bunch
Woodstock
Svar: RTFM (Read the fucking manual - les manualen, for f...) Du ser på et anamorft bilde laget for visning på widescreen-skjermer. (Se 3.5 for tekniske detaljer). Du må inn i spillerens setup-meny og fortelle den at du har en vanlig 4:3 tv, ikke en widescreen 16:9 tv. Da vil spilleren automatisk lage et letterbox-bilde som du kan se i full bredde i riktige proporsjoner.
I noen tilfeller er det mulig å forandre proporsjonene mens filmen spiller (ved å trykke på en "aspect"-knapp på fjernkontrollen). På de fleste spillere må man imidlertid stanse avspillingen for å forandre innstillingene for skjermformat. Noen plater er merket med widescreen på den ene siden og standard på den andre. For å se fullskjerm-utgaven må du snu platen.
Se også Steve Tannehills "Why Does The Picture Look Squished?"-artikkel for mer informasjon og bilder.
De fleste DVD-Video plater har Dolby Digital lydspor. Dette er imidlertid ikke påkrevet. Noen plater, spesielt de med bare lyd, har PCM-spor. Det er også mulig for å en 625/50 PAL-plate å ha bare MPEG audio, men så langt har ikke MPEG-lyd vært mye i bruk.
Det er ikke slik at "Dolby Digital"-merket garanterer 5.1 kanaler. Et Dolby Digital lydspor kan være i mono, dobbel mono, stereo, Dolby Surround (Pro Logic) stereo etc. For eksempel er Blazing Saddles og Caddyshack monofilmer, så Dolby Digital-lydsporene på disse filmene har bare en kanal. Noen DVD-covere har et ikon eller liten skrift under Dolby Digital-logoen som indikerer hva slags kanalkonfigurasjon som er brukt. I noen tilfeller det mer enn en Dolby Digital-utgave av lydsporet: et 5.1-spor og et spor spesielt remikset for stereo Dolby Surround. Det er helt normalt at DVD-spilleren viser avspilling av Dolby Digital mens receiveren/forsterkeren sier Dolby Surround: det betyr at platen inneholder et tokanals Dolby Surround-signal kodet inn i Dolby Digital-format.
Se 3.6 for flere detaljer om audio
Laserdiscer et utsatt for noe som gjerne kalles "laser-råte": aluminiumslaget blir nedbrutt av oksidasjon. Den store platestørrelsen gjør laserdiscer fleksible, så bevegelse i laget som binder de to sidene sammen kan ødelegge forseglingen og slippe inn luft. Akkurat som laserdiscer er DVD-plater laget av to skiver som er limt sammen, men DVD-plater er stiver og bruker nyere limtyper. Dessuten er DVD-plater støpt i polykarbonat, som absorberer ti ganger så lite fuktighet som PMMA som brukes i laserdiscer. Det er for tidlig å si sikkert, men DVD-plater vil antakelig ha få problemer med "laser-råte". Det har kommet rapporter om enkelte plater som har blitt ødelagte, muligens på grunn av dårlig lim, kjemiske reaksjoner eller oksidasjon av aluminiumslaget. Se http://www.mindspring.com/~yerington/.
Noen filmer er bare tilgjengelige i pan&scan fordi det ikke fantes noen letterbox- eller anamorf-overføring laget fra filmen (se 3.5 for mer informasjon om pan&scan og anamorfe formater). Siden en overføring koster mellom 50.000 og 100.000 dollar, synes ikke filmselskapene nødvendigvis at en ny overføring er en god investering. I noen er ikke lenger originalfilmen tilgjengelig for en ny overføring, og i andre tilfeller har man ikke rettighetene. Når det gjelder eldre filmer ble de gjerne laget i 1.37:1 "academy"-format, slik at det ikke finnes noen widescreen-utgave. Video laget med tv-kameraer, slik som konserter og ligenende, er allerede i 4:3 format.
Listen over filmer som kun finnes i pan&scan har blitt for lang til å ha med her. Du kan finne listen på Internet Movie Database (som også har med filmer med både widescreen og pan & scan versjoner), og du kan søke etter skjermformat (inkludert plater filmet på video i 4:3 fullskjerm) på The DVD List.
Trykk på Subtitle på fjernkontrollen, og så enten Clear eller 0. Du trenger ikke bruke menyene.
Noen filmer varer over to timer og kan dermed være lagt over to lag på en plate. Når spilleren kommer til det andre laget, vil bildet fryse og lyden stanse et øyeblikk. Lengden på pausen avhenger av både spilleren og hvordan platen er produsert. Pausen er ikke en defekt på platen . Se 1.18 for detaljer.
Lagbytte på RSDL-plater:
[Kommentarene til hver enkelt film er beholdt på engelsk. Red.]
1941- 29:13, before ch. 12
2001: A Space Odyssey- 1:27:36, before ch. 21
The Adventures of Baron Munchausen- 1:08:45
Alien: 20th Anniversary Edition- 1:03:27, before ch. 12
Aliens: Special Edition- 1:04:09, in ch. 13
Alien 3- 58:28, before ch. 16
Alien: Resurrection (Alien 4)- 58:12
Amarcord (Criterion)- ?
Amistad- ?
ANTZ- 47:56, in ch. 16
Apollo 13- 44:03, before ch.17 (fade to black)
Armageddon- 1:11:10, before ch.14
Black Rain- 1:09:53, in ch. 16 (right after "...sequins.")
Blade- 1:29:18
Blues Brothers: Collector's Edition- 2:00:01, in ch. 37 (Elwood looks up at Jake kissing
Mystery Woman in the tunnel.)
Blues Brothers 2000: Collector's Edition- 1:12:17
Boogie Nights- 1:24:24
Born on the Fourth of July- ?
Cabaret- before ch.20
Camelot- ?
Carlito's Way- 1:13:40 (during dialogue)
Casino- before ch.10 (county commissioner asks gaming licensing office to check out Sam
Rothstein)
Cat On A Hot Tin Roof- ?
Contact- 1:00:34 (cut to fax from Hadden)
Dances With Wolves- 1:24:29, in ch. 12
Dances With Wolves (DTS)- 58:09, before ch. 9
Dante's Peak- 1:18:42
The Deer Hunter [two reports, anyone know which is correct?] - 1:37:20 - 1:08:45, in ch. 8
Devil's Advocate- 1:17:09
Die Hard- 1:11:20, in ch. 17
Die Hard 2- 1:08:17, in ch. 15
Die Hard 3- 56:07, before ch. 11 switch ("when the guard opens the door to the office
and the bad guys are there, he falls to the floor screaming the guy says something")
The Dirty Dozen- ?
Doctor Zhivago- ?
Dragon: The Bruce Lee Story- 1:05:45
Dragonheart- 24:54, before ch.9
Eagles: Hell Freezes over-
Elizabeth- 57:44, in ch. 10
The English Patient (U.S.)- 1:25:30 (close up of doorway after they talk about the
appropriate first-anniversary gift)
Ever After- ?
Excalibur- ?
The Evil Dead -- Special Collector's Edition- ?
Face/Off- 1:00:01, in ch. 19
Far And Away- ?
Field Of Dreams- ?
Gods and Monsters: Collector's Edition- 44:53, in ch. 10
Godzilla- 56:44, before ch.14
The Good, the Bad, and the Ugly- 1:29:21 (Tuco asked if he'd like music)
The Great Escape- ?
Hard Boiled (Criterion)- 52:30, before ch.21
Heat- ?
Hercules: The Xena Trilogy- 25:04 in "The Gauntlet" (2nd feature, during
sunrise)
How The West Was Won- ?
Jacob's Ladder- 50:40
L.A. Confidential- 1:26:10, before ch.17
Lost In Space- 1:30:56
Meet Joe Black- 1:25:12
My Fair Lady- ?
A Night To Remember- ?
On Golden Pond- 1:22:37
Once Upon a Time in America- ?
The Paris Concert for Amnesty International- 1:14:27, before ch. 26
The Peacemaker- 54:09, in ch. 7
Platoon- 1:22:29
Pleasantville- 1:20:44, before ch. 30
The Postman- 1:34:30 (after "You can't stop now.")
Pulp Fiction- 1:20:15
Rambo: First Blood Part II- 1:06:49
Rebel Without a Cause- ?
The Relic- 54:05
Robocop (Criterion) [two reports, anyone know which is correct?] - 41:05, in ch. 12
(between Media Break report on Acapulco and NUKE EM commercial.) - 57:37, before ch. 17
Scarface- 1:43:25, before ch. 21
Scent Of A Woman- 1:29:51
Seven Samurai (Criterion) [two reports, anyone know which is correct?] - before ch. 17
(right after the intermission) - 1:35:32, in ch. 14
The Shawshank Redemption- ?
The Silence of the Lambs- 28:00, before ch. 8
Short Cuts- ?
Small Soldiers- 65:22, in ch. 9
Sophie's Choice- 1:13:12
Spartacus- 1:51:58
Sphere- 1:09:41
Stargate: Special Edition- ?
Taxi Driver: Collector's Edition- 1:29:37, before ch 23
Terminator 2- 1:19:45 (close up of knife in table)
Thief: Special Director's Edition- 1:21:05, before ch. 23
True Lies- 1:04:57, before ch. 21
Vertigo: Special Edition- 40:12, before ch.11
Waterworld- 58:54 (cut to boxes of SMEAT and VODKA)
West Side Story- 1:20:48, before ch. 6
The X Files- 40:12, before ch. 7
You've Got Mail- 1:18:24, in ch. 23 (between "Why not?" and "He ran
Spain.")
Noen plater (mange fra Columbia TriStar) har 2-kanals Dolby Surround lydspor som spor 1 og 5.1-lyd som spor 2. Hvis du ikke gjør noe med det, vil spilleren automatisk bruke 2-kanals lydsporet. Bruk Audio-knappen på fjernkontrollen eller velg 5.1-sporet via menyene. (NB: Sony 3000 har en funksjon for å automatisk velge det første 5.1-sporet.)
Dolby Digital betyr ikke nødvendigvis 5.1 kanaler. Se 3.6.
Omtrent alle DVD-funksjoner slik som søk, pause og spoling med bilde kan skrus av av platen, slik at det blir umulig for spilleren å spole tilbake og spille av et segment på nytt. Når spilleren bruker tidskode for å gjenta et segment kan noen titler som har brukt fancy ikke-sekvensiell organisering av filmen også blokkere denne repeat-funksjonen. I mange tilfeller har ikke produsentene innsett at de har ødelagt for funksjonaliteten.
Det er ikke noe godt svar på dette spørsmålet, siden du vil få forskjellige svar fra alle du spør. Betegnelsene andre generasjon og tredje generasjon blir brukt både om DVD-Video spillere og DVD-ROM spillere. Generelt betyr det bare nyere versjoner av enklere avspillingssystemer. Betegnelsene har ikke (ennå) blitt brukt om DVD-systemer som kan ta opp, drive videospill, eller lignende.
I følge enkelte mennesker er andre generasjon DVD-spillere de som kom ut høsten 1997 og tredje generasjon de som kom i begynnelsen av 1998. I følge andre igjen er andre generasjon DVD de eventuelle "high definition"-spillerne som ikke vil være på markedet før i 2003 eller noe slikt (se 2.9).Det er mange forvirrende varianter mellom disse ekstremene, inkludert det synet at DTS-kompatible spillere eller DIVX-spillere eller progressiv-scan spillere er den tredje generasjonen.
Ting er litt enklere på PC-siden, der andre generasjon (DVD II) vanligvis betyr 2x DVD-ROM spillere som kan lese CD-R, og tredje generasjon (DVD III) vanligvis betyr 5x (eller også 2x, 4,8x eller 6x) DVD-ROM spillere, hvorav noen kan lese DVD-RAM, og noen er kompatible med RPC2-standarden. Se seksjon 4.2 for mer informasjon om hastigheter. Se seksjon 1.10 for en forklaring av RPC2.
Ha, ha, ha! Vil du virkelig ha svar på dette? Ok, du ba om det...
1. En plate som virker både i DVD-Video spillere og DVD-ROM PC'er. (En mer nøyaktig
betegnelse ville kanskje være en multizone DVD, men den mest brukte er nok
"hybrid".)
2. En DVD-ROM plate som virker både på Windows og Mac. (Mer nøyaktig kalt en
"plattform-uavhengig" eller "kryssplatform" DVD.)
3. En DVD-ROM eller DVD-Video plate som også inneholder web-innhold for tilkobling til
nettet. (En mer nøyaktig betegnelse vile være Web-DVD eller Web-tilkoblet DVD.)
4. En plate som inneholder både DVD-Audio og DVD-Video innhold.
5. En plate med to lag, der et kan lese av en DVD-spiller og det andre av en CD-spiller.
(Et bedre forslag: "sandwich-plate" eller "arveplate" (legacy disc).)
6. En plate med to lag, der et lag er trykket (DVD-ROM) og et kan skrive (DVD-RAM). (Et
bedre navn ville være en mixed-media eller en skrivbar sandwich-plate.)
7. En plate med to lag på en den ene siden og et lag på den andre. (Mer nøyaktig kalt
DVD-14)
Har jeg glemt noen?
Digital Theater Systems Digital Surround er et lydformat som ligner en del på Dolby Digital. Det krever en dekoder, enten i spilleren eller i en ekstern forsterker/receiver. Se 3.6.2 for tekniske detaljer. Noen mener at fordi komprimeringen i DTS er lavere enn den som brukes av Dolby Digital, gir DTS bedre lyd. Andre mener at det ikke er noen hørbar forskjell. DTS-plater lages bare av DTS, under lisens fra filmselskapene, og generelt regnes de som produkter for spesielt interesserte audio-entusiaster. Det er sannsynlig at plater produsert av DTS også vil finnes i standard DVD-format (med Dolby Digital lydspor).
DTS er et valgfritt lydformat på DVD. Den opprinnelige DVD-spesifikasjonen som ble utviklet i 1996 inneholder en ID-kode for DTS, spillere laget før midten av 1998 (og mange også etter dette) ignorerer DTS-spor. Noen få demoplater ble laget ved å legge DTS-data inn i et PCM-spor (den samme teknikken som er brukt på CD og laserdisc), og disse er de eneste DTS DVD-platene som virker i alle spillere. Nyere DTS-kompatible spillere kom på markedet i midten av 1998, men plater med DTS-lyd flagget med den ID som er bestemt i DVD-standarden kom ikke på markedet før 7. januar 1999 (de skulle opprinnelig kommet før jul 1997). Mulan, en direkte-til-video tegnefilm (ikke Disney-filmen) med DTS-lydspor kom i november 1998. DTS-kompatible spillere har den offisielle "DTS digital out" logoen. Et par produsenter kan oppgradere eksisterende spillere til å være kompatible med DTS-plater.
Dolby Digital eller PCM audio er påkrevet på en 525/60 (NTSC) plate, og siden både PCM og DTS sammen vanligvis ikke gir nok plass til video med høy kvalitet, vil i praksis de fleste DTS-utgivelser også ha et Dolby Digital lydspor. DTS CD-plater virker på alle DVD-spillere, siden DTS-data er pakken inn i vanlige PCM-spor vil gå urørt til de digitale lydutgangene.
Antakelig forsøker du å spille en NTSC-plate i en PAL-spiller, men din PAL-tv er ikke i stand til å håndtere signalet. Hvis spilleren din har en bryter eller en skjerminnstilling for å velge utgangsformat for NTSC-plater, kan det løse problemet å sette denne til PAL (60Hz). Se seksjon 1.19 for mer informasjon.
Mange DVD-plater er merket med widescreen (16:9) video på den ene siden og standard (4:3) på den andre. Hvis du tror at begge siden er like, ser du antakelig komprimert 16:9 på widescreen-siden. Problemet er at spilleren din er satt opp for en widescreen-tv (og du har en vanlig 4:3-skjerm) . Se 1.22 for detaljer.
Det har vært mange rapporter om problemer med "leppe-synkronisering" der lyden henger litt etter bildet. Oppfatningen av en synkroniseringsproblem er svært subjektiv - noen lar seg bry med det, mens andre ikke merker det i det hele tatt. Problemer har blitt rapportert med flere spillere (spesielt Pioneers 414 og 717 modeller, muligens hele Pioneer-rekken, noen Sony-modeller inkludert den nye 500-serien, nye Toshiba-modeller inkludert 3109, og noen PC dekoder-kort). Noen plater er også mer problematiske enn andre (spesielt Lock, Stock, and Two Smoking Barrels; Lost In Space; TRON; The Parent Trap og Austin Powers).
Årsaken til synkroniseringsproblemer en en interaksjon mellom så mye som fire faktorer:
1. Dårlig synkronisering mellom lyd og bilde ved komprimering eller formatering av
DVD-platen.
2. Dårlig synkronisering under filmproduksjonen eller klipping (spesielt postproduksjon
og dubbing)
3. Løse toleranser for synkronisering i spilleren
4. Forsinkelser i den eksterne dekoderen, forsterkeren/receiveren
Faktor 1 og 2 må vanligvis være til stede for at faktor 3 og 4 skal være merkbare. Noen plater med store synk-problemer har blitt gitt ut på nytt etter at de har blitt kodet på nytt for å rette problemet. I noen tilfeller kan problemer som skyldes spilleren rettes ved å pause eller stoppe avspillingen og så starte på nytt, eller ved å skru spilleren av og på. Pioneer har uttalt at ved å forandre synkroniseringen mellom audio og video på deres spillere "for å kompensere for software-kvalitet vil gi dramatisk gå ut over bildekvaliteten."
Dessverre er det ikke noe enkelt svar eller noen enkel løsning. Flere klager fra forbrukere vil motivere produsentene til å ta problemet mer seriøst og forhåpentlig ordne det i kommende spillere eller ved oppgradering av firmware.
Det du ser er effekten av Macrovision kopibeskyttelse (se 1.11), antakelig fordi du sender signalet fra DVD-spilleren gjennom en videomaskin (se 3.2.1)
Ikke med det første. DVD med opptaksmuligheter finnes bare til databruk, ikke til video (se 1.14). Det vil ta en stund før markedet blir så stort at det vil drive ned prisene til videomaskin-nivå. På den annen side har DVD mange fordeler i forhold til videospillere, inkludert fundamentalt lavere kostnader for hardware og reproduksjon av plater (noe som produsentene setter pris på), så hvis DVD blir en kommersiell suksess kan formatet overta for videospillere over en periode på femten til tyve år.
Ja. Noen produsenter av CD-ROM spillere planlegger å legge ned CD-ROM produksjonen etter et par år til fordel for DVD-ROM spilere. Fordi DVD-ROM spillere kan lese CD-ROM plater er det en enkel migrasjonsvei.
Nei. DVD bruker en annen, kortere bølgelengde på laseren som gjør det mulig å skrive mindre prikker i spor som ligger tettere inntil hverandre. DVD-laseren må også holde en skarpere fokus og på et annet nivå. Faktisk kan en plate som er laget i en vanlig CD-R brenner ikke leses i mange DVD-ROM spillere (se 2.4.3) Det er usannsynlig av det vil komme "oppgraderinger" som kan gjøre om en CD-R til en DVD-R, siden dette antakelig ville koste mer enn en ny DVD-R maskin.
Dette er faktisk et spørsmål med mange svar:
[Legg merke til forskjellen mellom DVD (generelt) og DVD-ROM (data).]
Ja. Alle DVD-spillere kan lese lyd-CD'er (Red Book). Dette er ikke egentlig et krav i DVD-spesifikasjonen, men så langt har alle produsentene sagt at deres DVD-hardward vil lese CD-plater. På den annen side kan du ikke spile av en DVD i en CD-spiller (feltene er mindre, sporene ligger tettere, datalaget ligger i en annen dybde i forhold til overflaten, modulasjonen er forskjellig, feilkorrigeringen er annerledes, og så videre).
Ja. Alle DVD-ROM spillere kan lese CD-ROM plater (Yellow BookI). Software på en CD-ROM vil fungere fint i et DVD-ROM system. Men DVD-ROM plater er ikke lesbare i en CD-ROM spiller.
Av og til. Problemet er at CD-R (Orange Book del II) er "usynlige" for DVD sin laser-bølgelengde fordi fargestoffene som er brukt i CD-R ikke reflekterer strålen. Noen førstegenerasjons DVD-ROM spillere og mange DVD-spiller kan ikke lese CD-R plater. Den vanlige løsningen er å bruke to lasere med ulike bølgelengder, en for å lese DVD'er og en for CD og CD-R. Variasjoner over dette temaet er Sonys "dual discrete optical pickup" som har ulike optikker til pickupen, Sonys "dual wavelength" laser (som skal brukes i Playstation 2) Samsung har en løsning kalt "annular masked objective lens" med den samme optiske løsningen for begge formater, Toshiva har et lignende system med en linse som har et fargelag som kun slipper gjennom 650nm stårling, Hitachi har et utskiftbare linsesystem, og Matsushita bruker en holografisk dual-focus linse. Se etter spiller merket "MultiRead". Disse skal garantert fungere med CD-R og CD-RW.
Et forsøk på å gjøre CD-R "Type II" media kompatible med både CD og DVD bølgelengder har blitt oppgitt.
DVD-ROM spillere kan ikke ta opp på noen form for media. Nåværende DVD-brennere (se 4.3) kan ikke ta opp på CD-R, selv om framtidige produkter kanskje kan gjøre dette.
Vanligvis. CD-Rewritable (Orange Book del III) har mindre forskjell i reflektivitet mellom "pits" og "lands" enne CD-R, og det krever en krets som kan korrigere for dette i spilleren, kalt automatic-gain-control (AGC). CD-RW plater kan ikke leses i de fleste CD-ROM og CD-spillere. Nyere "MultiRead"-spillere håndterer dette, og noen DVD-produsenter har sagt de vil støtte formatet. De optiske kretsene i selv de første DVD-ROM og DVD-spillerene er vanligvis i stand til å lese CD-RW plater, siden CD-RW ikke har det samme "unsynlighetsproblemet" som CD-R (se 2.4.3).
Nåværende DVD-brennere (se 4.3) kan ikke ta opp på CD-RW, selv om framtidige produkter kanskje kan gjøre dette.
Av og til. Det er ikke et krav i DVD-spesifikasjonen, men det er en enkel sak å støtte Video CD (White Book) standarden siden alle MPEG2 dekodere også kan dekode MPEG1 fra en Video CD. Panasonic, RCA, Samsung og Sony sine DVD-spillere kan også spille av Video CD. Japanske Pioneer-modeller spiller Video CD, men amerikanske modeller før DVL909 gjør det ikke. Toshiba sin modeller før 2100, 3107 og 3108 spiller ikke Video CD.
Oppløsningen på en Video CD er 352x288 (PAL) eller 352x240 (NTSC). De fleste DVD-spillere håndterer forskjellen ved å kutte av overflødige eller legge til blanke linjer. Ved avspilling av PAL Video CD'er, vil Panasonic-og RCA spillere vistnok kutte ut 48 linjer (17%) fra bunnen av bildet. Sonys NTSC-spillere klarer vissnok å skalere alle 288 linjene slik at de passer.
De fleste DVD-ROM ustyrte datamaskiner kan spille av Video CD hvis de har det rette softwaret, siden det allerede er mulig med vanlige CD-ROM spillere.
NB: Noen asiatisk Video CD'er klarer å lage "to" lydspor ved å legge et språk i venstre kanal og et annet i høyre kanal i et sterespor. De vil bli mikset sammen til et babelsk kor i et stereosystem hvis du ikke justerer balansen mellom kanalene slik at du bare hører ett av sporene.
Ikke ennå. Super Video CD (SVCD) er en utvidelse av Video CD som ble utviklet av en komite støttet av kinesiske myndigheter, delvis for å slippe unna DVD royalties og for å legge et press på DVD-markedet i Kina (lavere priser på DVD-spillere og -plater). Den endelige spesifikasjonenen for SVCD ble annonsert i septemer 1998, etter å ha konkurrert ut C-Cube sitt forslag kalt China Video CD (CVD) og også HQ-VCD (et forslag fra de som opprinnelig utviklet Video CD). Når det gjelder kvalitet på video og audio, havner SVCD mellom Video CD og DVD, med en 2x CD-spiller som gir 2.2 Mbps VBR MPEG2 video med en oppløsning på 480x567 punkter, og tokanals MPEG2 lyd. Som med DVD kan man legge over grafikk som undertekster. Siden det er teknisk meget enkelt å gjøre en DVD-spiller kompatibel med SVCD vil det antakelig skje snart, men antakelig bare på asiatiske DVD-modeller. Det er ikke sannsynlig av SVCD vil bli sluppet utenfor Kina og nærliggende land.
SVCD-spillere kan ikke spille DVD-plater, siden spillerene er basert på CD-drev.
Ikke ennå. Siden Photo CD vanligvis er på CD-R media, har de de samme problemene som CD-R (se 2.4.3). Bortsett fra det, kan DVD-spillere støtte Photo CD med et par ekstra brikker og en lisens fra Kodak. Ingen har hittil annonsert en slik spiller. De fleset DVD-ROM spillere kan lese Photo CD (hvis de leser CD-R), siden det er triviell sak å støtte XA og Orange Book multisession standardene. Det viktigste spørsmålet er om operativsystemet eller softwaret du har støtte Photo CD, men det er utenfor området for denne FAQ'en.
Generelt, nei. De fleste DVD-spiller vil ikke takle CD-i (Green Book). Imidlertid har Philips annonsert at de vil lage en DVD-spiller som kan spille av CD-i. Noen regner med at Philips vil lage et "DVD-i" format for å forsøke å blåse mer liv i CD-i (og få tilbake litt mer av den drøye milliarden dollar de har investert i formatet). En datamaskin med DVD-Rom og et CD-i kort skal kunne spille av CD-i plater.
Ja. DVD-spillere vil spille av musikk fra Enhanced Music CDs (Blue Book, CD Plus, CD Extra), pg DVD-ROM spillere vil spille av musikk og lese data fra en Enhanced CD. Eldre ECD-formater slik som mixed mode og track zero (pregap, "gjemte spor") skulle også være kompatible, men det kan bli problemer med DVD-ROM spillere som hopper over spor null (som også har skjedd med nyere CD-ROM spillere).
Bare Pioneers DVL-9 spiller og Pioneers karaoke-modeller DV-K800 og DVK-1000 har støtte for CD+G. De fleste andre DVD-Video spillere vil antakelig ikke støtte dette utgåtte formatet. Alle DVD-ROM spillere støtter CD+G, men man trenger spesielt software for å kunne gjøre bruk av funksjonen.
Tja. CDV, av og til kalt Video Single, er faktisk en snål kombinasjon av CD og laserdisc. En del av platen inneholder 20 minutter vanlig digital lyd som kan spilles av på en CD- eller DVD-spiller. Den andre dele inneholder fem minutter analog video (og digital audio) i et laserdisc-format som kan spilles av bare på CDV-kompatible systemer. Imidlertid har Pioneer og andre annonsert kombinasjonsspillere som kan spille DVD, laserdisc og CDV.
Nei. MP3 er MPEG1 Layer 3 komprimert lyd. (MP3 er ikke MPEG3.) DVD-spesifikasjonen tillater kun MPEG2-lyd. MP3 kan spille av på en datamaskin med en DVD-ROM spiller, men ikke av en DVD-Video spiller.
Ja. Pacific Microsonics HDCD (high-definition compatible digital) er en kodingsprosess som forbedrer en vanlig CD slik at de kan spilles i en standard CD- eller DVD-spiller (og visstnok låte bedre enn vanlige CD-plater) og også gjengi 4 ekstra bits (20 bits i stedet for 16) når platen spilles av i en CD- eller DVD-spiller med en HDCD dekoder.
Nei. Standard DVD-spillere kan ikke spiller laserdiscer, og du kan ikke spille en DVD-plate på en vanlig laserdisc-spiller. Laserdisc bruker analog video, DVD bruker digital video: det er veldig forskjellige formater.
Pioneer og Samsung har imidlertid annonsert kombinasjonsspillere som kan spille av både laserdiscer og DVD-plater (og også CDV og audio-CD'er). Denon skal visstnok også ha en LD/DVD-spiller på gang.
På en måte har DVD allerede erstatte laserdisc, siden DVD er det opplagte valget for nye kjøpere som er interessert i høykvalitets video. Men laserdisc vil fortsatt finnes veldig lenge, siden det er et godt etablert format for videofiler. Det er over 9000 titler utgitt på laserdisc i USA og over 35.000 titler i verden, som kan spilles på over 7 millioner laserdisc-spillere. Det vil ta noen år for DVD å nå dette nivået. Fram til da har laserdisc tallene på sin side. Pioneer og andre selskaper som driver med laserdisc har lovet å fortsette å støtte formatet (7. september 1998 sa Pioneers president Kaneo Ita at selskapet regner med at laserdisc-produkter vil være på markedet i halvannet til to år til). Det er ingen grunn for eiere av laserdisc-spillere til å slutte å kjøpe plater, og spesielt gjelder det sjeldne titler som ikke vil komme på DVD på lenge - om de kommer i det hele tatt. Selv laserdisc-samlere som kjøper DVD vil neppe erstatte hele samlingen med det første. Laserdisc og DVD vil sameksistere en god stund.
I desember 1996 godkjente FCC den amerikanske DTV-standarden. HDTV-apparater kom på markedet i slutten av 1998, men er foreløpig svært dyre og kommer ikke til å være mye i bruk på mange år. DVD vil se bedre ut på en HDTV, men vil ikke gi den høyest mulige oppløsningen. Se 2.9 for mer informasjon om DVD og HDTV.
Det endelige svaret på spørsmålet avhenger av det selv. Hvis du er nødt til å være
førstemann i gaten med det nyeste utstyret er det på tide å skaffe seg en DVD-spiller
(eller en kombinert LD/DVD-spiller) nå. Hvis du heller vil vente til DVD-prisene går ned
og småfeil har blitt rettet kan du antakelig vente med å hoppe på lasset til slutten av
1999. Hvis du synes at DVD ikke er en stor nok forbedring i forhold til analog TV og
heller vil vente på HDTV må du nok vente ganske lenge ennå. I mellomtidn kunne du kose
deg med et stort utvalg filmer på laserdisc. Eller du kan begynne å spare til DVD (som
ikke er så dyrt) eller HDTV (som ER dyrt). Hvis du kjøper en laserdisc-spiller, et
surround-lydsystem og høyttalere, vil det meste fortsatt være brukbart selv etter at DVD
har blitt allemannseie og HDTV har kommet. HDTV vil kreve et nytt tv-apparat, men det vil
være kompatibelt med resten av utstyret.
[Red. anm: HDTV har begynt å komme på markedet i USA, men har ikke nådd Norge ennå.]
Dessverre ble salget av laserdisc påvirket negativt av folks forventinger til DVD-formatet allerede før DVD kom ut. I 1996 gikk salget av laserdisc-spillere ned med 37 prosent, selv om salg av videospillere og hifi- og surroundsystemer gikk opp. Den gode nyheten er at prisen på platene gikk ned. (Salget av laserdisc-filmer gikk ned med 2.5 prosent i 1996.)
Funksjoner: DVD har de samme basale funksjonene com CLV LD (scan, pause, search) og CAV LD
(freeze, slow) og legger til sømløs forgrening, flere kameravinkler, foreldrekontroll,
menyer, interaktivitet, etc., selv om ikke alle disse funksjonene finner på alle plater.
Til forskjellfra CAV laserdiscer kan DVD ikke spille baklengs (det er teknisk mulig, men
ingen nåværende spillere kan gjøre det).
Kapasitet: En enlaget DVD har plass til over to timer video, en tolags plate kan ta over
fire timer. en CLS LD har en kapasitet på en timer per side, en CAV-plate en halvtime per
sider. DVD-platen kan også ha hundrevis av stillbilder med over 20 timer med lyd og
tekst.
Brukervennlighet: En hel film får plass på en side av en DVD, så det er ikke nødvendig
å snu platen eller vente på at spilleren gjør det. DVD-plater er mindre og letter å
håndtere. DVD-spiller kan være portable, på samme måte som CD-spillere. Plater kan
enkelt (og rimelig) sendes i posten. På den annen side har laserdisc større cover som
gir bedre plass til bilder og tekst.
Støy. De fleste LD-spillere lager en hvislende lyd som kan høres i stille partier i
filmen. Noen DVD-spillere er like stille som CD-spillere, andre lager litt mer bråk.
Audio: LD har bedre kvalitet på Dolby Surround lydspor. DVD har bedre kvalitet på Dolby
Digital eller kun musikksrpor. LD har to lydspor - analog og digital. DVD har opptil åtte
lydspor. LD bruker PCM audio med en oppløsning på 16 bits i 44.1 kHz. DVD bruker PCM med
16, 20 eller 24 bits oppløsning og 48 eller 96 kHz samplingfrekvens (selv om man neppe
vil bruke PCM på de fleste filmer). LD har surroundlyd i Dolby Surround, Dolby Digital og
DTS-formater. 5.1-surround er mulig ved å bruke en kanal av det analoge lydsporet til
Dolby Digital og begge kanaler i det digitale sporet for DTS. DVD bruker den samme Dolby
Digital-teknologien, vanligvis med samme data-hastighet (384kbps), men kan gå opp i
448kbps for å få bedre kvalitet, og kan også sende ut DTS (med data-hastigheter opptil
1536kbps, sammenlignet med LDs 1411kbps, men i praksis vil DTS-hastighetene bli lavere på
DVD enn på LD). DVD-spillere kan konvertere Dolby Digital til Dolby Surround. Denne
konverteringen (nedmiksingen) kan redusere det dynamiske området. Kombinert med
kompresjonseffekter kan dette gi lavere kvalitet på Dolby Surround-spor på DVD enn man
får fra Dolby Surround-spor på en LD.
Video: DVD har vanligvis bedre video. LD har problemer med den degraderingen som skjer ved
analog lagring med kompositt NTSC eller PAL videosignal. DVD bruker digital video, og selv
om den er sterkt komprimert vil de fleste profesjonelle være enige i at når det er gjort
ordentlig og nøyaktig kodet er omtrent umulig å skille fra masterbåndet. Uansett betytr
ikke det at videokvaliteten på DVD - spesielt ikke i begynnelsen - er NØDT til være
bedre enn LD, men den KAN være bedre. Dessuten er de fleste tv-skjermer ikke i stand til
å vise kvalitetsforskjellen mellom LD og DVD. Hjemmekinoustyr eller HDTV-apparater er
nødvendig for å få fullt utbytte av den økte kvaliteten. Argumentasjonen om kvaliteten
på DVD vs LD vil gå en lang stund. Det endelige svaret får man ved å se de to side ved
side og gjøre opp sin egen mening.
Oppløsning: I tall har DVD 345.000 piksler (720x480), som er 1.3 ganger så mye som
laserdisc med sine omtrent 272.160 piksler (567x480). 16:9-optimalisert widescreen
(anamorf) DVD har 1.7 ganger så mange piksler som en letterbox LD (eller 1.3 ganger en
anamorf LD). Når det gjelder linjer horisontal oppløsning, har DVD omtrent 500,
laserdisc omtent 435 og VHS 240. Når det gjelder luma-signal i den analoge utgangen
beholdes full amplitude mellom 5.0 og 5.5 MHz. Dette er under standardfrekvensen på 6.75
MHz i MPEG2 digital video. Frekvensresponsen for kroma-signalet er halvparten av
luma-signalets. Laserdiscens frekvensrespons begynner å falle ved 3MHz. (Alle tall er for
NTSC, ikke for PAL.)
NB: Ikke bland sammen linjer horisontalt oppløsning (antall visuelt synlige vertikale
linjer per bildehøyde) med horisontale piksler eller scan-linjer (horisontale linjer). Se
3.4.
Støtte: Det er mange flere laserdisc-spillere og -plater. Men det er allerede flere
annonserte DVD-spillere enn det finnes LD-spillere. Mange nye datamaskiner vil også kunne
spille av DVD-Video.
Pris: DVD-spillere er ennå ikke billigere enn de billigste LD-maskinene, men med DVD-ROM
vil prisen uunngåelig drives nedover til et nivå på linje med CD-spillere. De fleste
filmer på DVD koster mindre enn de på LD, bortsett fra leiepriser.
Begrensninger: For de som bor uten for USA er regional koding/soner en definitiv ulempe
ved DVD. For noen er Macrovison kopibeskyttelse (se 1.11) et irritasjonsmoment. Laserdisc
har ingen kopibeskyttelse og har ikke andre regionale forskjeller enn PAL vs. NTSC.
Det vil altså ta mange år for DVD å nå det nummeret utgitte titler, solgte spillere og også det samme kvalitetsnivået på produksjonene som laserdisc har. DVD og laserdisc vil sameksistere i hvert fall ti år framover. Men DVDs potensiale kan ikke overses - det er den mest sannsynlige arvtageren til laserdisc på lang sikt.
For mer informasjon om laserdisc, se Leopolds FAQ på <http://www.cs.tut.fi/~leopold/Ld/FAQ/index.html>, og Bob Nilands FAQ og oversikt på <http://www.frii.com/~rjn/laser/> (oversikten er hentet fra bladet Widescreen Review).
Ikke så sannsynlig. DVD-kretsene er fullstendig annerledes, pickup-laseren har en annen bølgelengde, sporkontrollen er mye mer presis, og så videre. Ingen hardware-oppgraderinger er annonsert hittil, og uansett ville de trolig bli dyrere enn en ny DVD-spiller som du kan ha ved siden av laserdisc-spilleren.
De korte svarene: Delvis. Nei.
Først et par kjappe definisjoner: HDTV (high-definition TV) omfatter både analoge og digitale fjernsyn med et bredde:høyde-forhold på 16:9 og en oppløsning omtrent 5 ganger høere enn vanlig TV (dobbel vertikal, dobbel horisontal, og bredere proporsjon). DTV (digital TV) omfatter både digital kringkasting generelt og det gjelder USA den spesifikke ASTC-standarden. ASTC-standarden inneholder både standard-oppløsning (SD - standard definition) og høyoppløsning (HD - high-definition) formater.
DVD-Video har ikke direkte støtte for HDTV. Ingen digital HDTV-standarder var klare da DVD ble utviklet. For å være kompatibel med eksisterende tv-skjermer måtte DVD-formatets MPEG2 video-oppløsninger og bildefrekvenser knyttes nær til eksisterende NTSC og PAL/SECAM-formater (se 1.19). DVD bruker det samme bredde:høyde-formatet som HDTV, 16:9, og det samme Dolby Digital lydformatet som amerikansk DTV.
HDTV i USA er en del av det nye ATSC DTV-formatet. Oppløsningen og bildefrekvensen på DTV korresponerer med ATSCs anbefalinger for SD (640x480 og 704x480 ved 24p, 30p, 60p, 60i) og HD (1280x720 ved 24p, 20p, og 60p; 1920x1080 ved 24p, 30p og 60i). (24p betyr 24 progressive bilder/sek, mens 60i betyr 60 interlaced bilder/sek.) Den nåværende DVD-spesifikasjonen dekker hele CD bortsett fra 60p. Det er ventet at kommende DVD-spillere vil gi ut digitale videosignaler fra eksisterende plater i SDTV-formater. HD-formatene har 2.7 og 6 ganger DVDs oppløsning, og 60p-versjonen har dobbelt så høy oppfriskningshastighet. ITU-R arbeider med en BT.709 HDTV-standard på 1125/60 (1920x1035/30) (samme som SMPTE 240M, lignende japansk analog MUSE HDTV) og 1250/50 (1920x1152/25) som kan bli brukt i Europa. Sistnevnte har 5.2 ganger oppløsningen til DVDs 720x576/25-format. Den maksimale overføringshastigheten for HD er vanligvis 19.4Mbps, nesten det dobbelte av DVD-Videos datahastighet. Med andre ord støtter ikke DVD-Video akkurat HDTV-innhold slik ting ser ut nå.
HDTV vil ikke gjøre DVD til et ukurant format. De som venter med å kjøpe en DVD-spiller fordi HDTV vil overta må vente lenge. HDTV ble tilgjengelig i butikken i slutten av 1998 og skjermen var dyre (fra 5000 dollar og oppover). Det vil ta mange år før selv en liten prosentandel av hjem vil ha et HDTV-apprat. CEMA renger med at 10 prosent av amerikanske husholdningern vil ha en HDTV i 2003, 20 prosent i 2005 og 30 prosent i 2006.
HDTV-apparater har analoge video-tilkoblinger (kompositt, s-video og komponent) som fungerer med alle DVD-spillere eller annet eksisterende videoutstyr som videospillere eller LD. Eksisterende DVD-spillere og plater vil virke helt utmerket med HDTV-apparater, og vil gi mye bedre bilde enn andre ferdiglagde videoformater for forbrukere, spesielt så snart progressive scan spillere blir tilgjengelige. Siden den billigste veien til HDTV-mottak vil være HDTV-konvertere for eksisterende TV-skjermer, vil HDTV for mange seere ikke se bedre ut enn DVD.
På et eller annet punkt vil HDTV-apparater støtte digital video i komponentform (YCrCb) og digitale datakoblinger (FireWire/IEEE 1394). De digitale kontaktene vil gi den best mulige gjengivelsen av DVD-Video, spesielt i widescreen-modus. Med en gang DVD-spillerne får digitale utganger kan de blir brukt som "transporter" for all slags A/V-data (til og med formater som utvikles etter at spilleren er laget) tilpasset alle slags eksterne displayer og konvertere.
En interessant ting som folk ikke får med seg er at DTV skjer først, raskest og billigst på pc'er. Et år før noen DTV-apparater for forbrukere kom på markedet kunne du kjøpe deg en DVD PC med en 24 tommers monitor og se nydelige filmer i progressive scan. Alt for under 3000 dollar. Kvaliteten på en god DVD PC koblet til en prosjektor regnet for data banker et 30.000 dollars hjemmekinosystem med linjedobler. (Se NetTV og Digital Connection for produkteksempler og informasjon.)
Med tiden vil DVD-Video formatet bli oppgradert til et "DVD-HD" format, antakelig rundt 2003 (tidligst), basert på plater med høyere kapasitet og blå eller lilla lasere (som allerede er vist av flere hardware-produsenter). New DVD-HD spillere vil spille nåværende DVD-plater og vil få dem til å se enda bedre ut, mens de nye DVD-HD-platene ikke kan spilles i gamle DVD-spillere (hvis ikke en side er HD og en side er SD). Ironisk nok kan DVD-datamaskiner støtte HDTV før DVD-Video spillere, siden 2x DVD-ROM spillere koblet med passende avspillings- og framvisningsutstyr enkelt kan håndtere de 19Mbps som kreves for HDTV.
Kommentar: Betegnelsen "HDVD" er allerede brukt for "high-density volumetric display."
Noen har spekulert på om en "to-hodet" spiller kunne lese begge sider av en plate samtidig og på den måten doble overføringshastigheten for HDTV-bruk. Dette er for tiden umulig, siden de to spiralene går i motsatt retning (hvis man ikke bruker alle fire lag). DVD-spesifikasjonen måtte endres for å tillate reverserte spiraler på layer 0. Og selv da ville det være svært vanskelig å holde de to sidene synkronisert, siden MPEG2 video bruker en varibel bithastighet. Man måtte altså ha uavhengige hoder, presis plassering av spor og pits/lands, og mer sofistikert buffering av data.
Avhengig av hvem du spør var Divx (tidligere ZoomTV) enten en utspekulert og ond plan fra grådige filmselskaper som vil kontrollere hva du ser i din egen stue, eller en oppfinnsom løsning på utleie-markedet som lar deg få tak i billige plater overalt og beholde deg for å se dem igjen senere. Uansett, Divx var forvirrende for kundene og forsinket introduksjonen av DVD. Formatet ble utviklet av Circuit City og et advokatfirma(!) i Hollywood, og ble støttet av Disney (Buena Vista), Twentieth Century Fox, Paramount, Universal, MGM, og DreamWorks SKG, som alle også gir ut plater i vanlig DVD-format, siden Divx-avtalene var ikke-eksklusiver. Harman/Kardon, JVC, Kenwood, Matsushita (Panasonic), Pioneer, Thomson (RCA/Proscan/GE) og Zenith har utviklet Divx-spillere. Filmselskaper og hardware-produsenter som størrer Divx har fått incentiver i form av garanterte lisenspenger på over 110 millioner dollar.
Divx var en "pay-per-view"-variant av DVD. Divx-plater ble solgt for 4.50 dollar og kunne avspilles på normal måte i opptil 48 timer etter at de ble kjøpt. Deretter måtte "eieren" betale 3.25 dollar for å låse opp platen for nye 48 timer. En Divx DVD-spiller, som kostet opptil 100 dollar mer enn en vanlig DVD-spiller, ble koblet til en telefonlinje slik at den kunne ringe et 800-nummer i omtrent 20 sekunder hver natt for å oppdatere bruks- og betalingsinformasjon. De fleste Divx-plater kan oppdateres til DivxSilver ved å betale en ekstra sum (vanligvis 20 dollar) som gjør det mulig å spille filmen så mye man ønsker på en enkel brukerkonto (i desember 1998 var 85 prosent av Divx-plater mulige å konvertere). Det fantes også DivxGold-plater som kunne spilles av ubegrenset, og som ble solgt til samme pris som vanlige "åpne" DVD-plater. Divx-spillere kan også spille vanlige DVD-plater, men Divx-plater kan ikke spilles av i DVD-spillere. Divx-plater har serienummer (med en strekkode i midten av platen) og i tillegg til vanlig DVD-kopibeskyttelse (se 1.11) har de vannmerking av videoinnholdet og trippel DES-kryptering (tre 56-bits nøkler). Ingen datamaskiner støtter Divx, og uansett måtte man ha brukt spesielt krypterings-hardware siden DES er for komplekst å gjøre i sanntid. På grunn av DES-krypteringen var det vanskelig å eksportere teknologien utenfor USA.
Divx skulle opprinnelig ha kommet på markedet sommeren 1998. De første prøveprosjektene startet 8. juni 1998 i San Francisco og i Richmond. Den eneste spilleren var fra Zenith (som på dette tidspunktet var i ferd med å gå konkurs), og de 150 lovte titlene ble til bare 14. En begrenset nasjonal lansering i USA skjedde den 25. september 1998 med en spiller og 150 filmer i 190 butikker. I slutten av 1998 hadde det blitt solgt 87.000 Divx-spillere (fire ulike modeller), og 535.000 Divx-plater (omtrent 300 titler). Medregnet de fem platene som fulgte med alle spillerne ble bare 100.000 ekstra plater solgt.
Midt i juni 1999 annonserte Circuit City at de ville avslutte Divx-prosjektet.
Fordeler med Divx:
Man kan utsette filmen, i motsetning til vanlig leie.
Man behøver ikke å returnere platen. Ingen gebyrer for for sen levering.
Du kan se filmen om igjen for en lav pris. Den initiale prisen for å "eie"
platen er lav.
Plater kan låses opp for ubegrenset bruk, en rimelig måte å sjekke en film før du
kjøper.
Platen er ny - den har ingen skader fra tidligere utleie.
"Leiemarkedet" kan åpnes for andre kanaler, inkludert postordre.
Filmselskapene får bedre kontroll over hvem som brukes deres materiale.
Du får spesielle tilbud fra filmselskapene til din postboks.
Ulemper ved Divx:
Spillerne var dyrere (rundt 100 til 200 dollar)
Selv om platene ikke må returneres må seerene likevel kjøpe platen
Betal-tv via satelitt eller kabel er enklere å benytte
Dyrere leie enn for vanlig DVD-leie (4 til 7 dollar mot 2 til 3 dollar). Siden selskapet
hadde monopol, kunne de også øke prisene.
Hvis man bare vil ta en liten kikk på favorittscenen, sjekke rulletekstene eller lignende
måtte man betale på nytt
Alle Divx-titler kom i pan&scan (se 3.5) og hadde ikke noe bonusmateriale
Spillerne måtte kobles til telefonlinjer, som muligens betyr installasjon av en ny
kontakt i stuen.
Hvis telefonforbindelsen hadde røket, kunne man ikke se Divx-filmer.
Divx sentrale datatjeneste samler informasjon om brukernes seervaner, akkurat som andre
betal-tv-løsninger på satelitt og kabel. (I følge Divx forbyr loven dem å bruke dette
til salg og markedsføring.)
Divx-spillerne har en "postboks" der spilleren tar imot tilbud fra filmselskaper
(spam).
De som ikke låser ned spillerne kan få overraskende regninger nå barn eller besøkende
spiller av Divx-plater.
Divx-plater spiller ikke i vanlige DVD-spillere eller i pc'er med DVD-ROM spillere.
Uinformerte brukere kunne komme til å kjøpe Divx-plater som ikke kommer til å virke i
deres ikke-Divx spillere.
Silver-platene kan bare spilles i en spiller på samme konto som har kjøpt fri platen.
Hvis man tar med platen til en venn vil det koste penger. (Gold-platene er gratis i alle
spillere.)
Divx kan ikke brukes mobilt, i en van eller campingvogn.
Det er ikke noe marked for brukte Divx-plater
Divx kunne ha underminert DVD-leiemarkedet og salg (noe som kunne føre til høyere priser
på vanlige DVD-utgivelser).
Hvis Divx forsvinner fra markedet, blir platene antakelig ikke spillbare.
Divx kommer neppe til å bli tilgjengelige utenfor USA
For mer informasjon, se Anti Divx-siden på <http://www.dvdresource.com/divx>.
De fleste DVD-spillere har følgende utganger:
Video:
- Kompositt video (CVBS) RCA (NTSC eller PAL)
- Y/C (s-video) (NTSC eller PAL)
Audio:
- RCA phono stereo analog audio (med Dolby Surround innkodet, hvis dette er på filmen
eller spilleren kan lage Dolby Surround fra Dolby Digital surround)
- Digital audio (IEC-958 Type II RCA coax [S/PDIF] eller EIAJ CP-340 optisk [Toslink]).
"Rå" digital audio (AC-3, MPEG-2, PCM, evt DTS eller SDDS) krever en ekstern
dekoder eller forsterker/receiver med innebygget dekoder.
NB: Den digitale AC-3 utgangen er ikke den samme som RF AC-3 utgangen på
laserdisc-spillere.
Noen spillere har andre kontakter i tillegg:
- Komponent analog video, NTSC eller PAL (YUV: 3 RCA/phono-plugger, RGB: SCART-kontakt
eller 3 RCA/phono).
- Komponent progressive analog video, NTSC eller PAL (YUV, 3 kontakter). (Toshiba SD7108)
- RF videoutgang for tilkobling til tv uten direkte videoinngang. (Panasonic DVD-A300, RCA
5500P)
- 6 RCA phono analoge utganger for surroundlyd hvis spilleren har intern dekoder
(Panasonic DVD-A300, RCA 5500P, Samsung DVD905)
- AC-3 RF-utgang på kombinerte LD/DVD players. Lyden fra laserdics kommer ut på
RF-utgangen, lyden fra DVD på coax/optisk. (Pioneer DVL-90, DVL-700)
Noen spillere og receivere/forsterkere har kun S/PDIF coax eller kun Toslink. Hvis spilleren og forsterkeren ikke passer sammen, trenger du en konverteringsboks som Midiman C02.
De fleste DVD-spillere med komponentutgang bruker YUV, som ikke er kompatibel med RGB. Europeiske spiller med SCART-kontakt kan ha RGB-utganger i denne (ofte styrt av software i spilleren). YUV til RGB-omformere sies å være tilgjengelige for mellom 200 og 300 dollar, men er vanskelige å få tak i. En boks til 700 dollar finnes fra avscience, og Extron selger en kalt CVC 100 for 900 dollar.
NB: Den korrekte betegnelsen på komponentsignaler basert på fargedifferanse er Y'Pb'Pr', ikke Y'Cb'Cr' (som er digitalt, ikke analogt). For å gjøre ting enklere bruker denne FAQ'en betegnelsen YUV generelt når det refereres til fargedifferanse-signaler.
Ingen DVD-spillere hittil annonsert har hatt digitale videoutganger, men det ventes at de på et eller annet tidspunkt vil komme i form av FireWire-tilkoblinger (IEEE 1394) (se <http://FireWire.org>).
Det avhenger av ditt øvrige utstyr og av DVD-spilleren. De fleste DVD-spillere har to eller tre mulige tilkoblinger for video og tre tilkoblinger for lyd. Velg den muligheten som gir best kvalitet og som fungerer med resten av audio- og videoustyret ditt.
Video
Progressive scan video (det aller beste): Spillere med denne funksjonen har blitt
annonsert, men er ikke sluppet på markedet. Progressive scan YUV komponentvideo finnes i
form av 3 BNC eller RCA/phono-kontakter. Kobles til de tre videoinngangene på en
progressive scan linjedobler eller TV, helst med kabler av høy kvalitet. Toshiba har en
progressive scan-modell kalt ColorStream PRO. Med dette formatet beholdes den progressive
framstillingen av de fleste filmer med 24 bilder per sekund, og det gir et filmmerfritt
bilde med høyere vertikal oppløsning og mykere bevegelser. Inntil
kopibeskyttelses-problematikken er avklart er den eneste måten å få progressive scan
bilde fra en DVD å bruke en DVD-utrustet datamaskin (se 2.9 og 4.1).
Komponent video (det beste): Noen amerikanske og japanske spiller har interlaced komponent
YUV video ut i form av tre RCA/phono eller BNC-plugger. Tilkoblingene kan være merket
YUV, color difference, YPbPr eller Y/B-Y/R-Y, og kan være fargekodet rød/blå/grønn.
Noen spillere har RGB komponentvideo via en 20-pins SCART-kontakt eller tre RCA eller
BNC-plugger merket R/G/B. Koble de tre kontaktene til tilsvarende innganger på skjermen,
eller fra SCART til SCART. NB: For utstyr med RGB-innganger vil ikke YUV-signalet virke,
man trenger en konverteringsboks. Det finnes også bokser som kan konvertere fra s-video;
kontakt Markertek Video Supply på 800-522-2025. (NB: Det går et løst rykte om at
komponent-utgangene på Toshiba SD-3006 har dårlig fargekonvertering.)
S-video (bra): Nesten alle spiller har s-video utgang. Kontakten er en rund, 4-pins
mini-DIN merket Y/C, s-video eller S-VHS. Kobles til tilsvarende inngang på skjermen.
Kompositt video (ok): Alle DVD-spillere har en vanlig RCA/phono videotilkobling, oftest
gul eller oransje i fargen, og merket video, CVBS, kompositt eller baseband. Kobles med en
vanlig videokabel til en skjerm eller en A/V receiver.
RF Video (verst): Noen få spillere har RF videoutgang slik at de kan kobles til
tv-apparater som kun har antenneinngang. Kobles med en coax-kabel fra spilleren til tv'en.
Du kan ha bruk for en 300ohm til 75 ohm adapter. Still inn tv-apparatet til en kanal rundt
37 (sjekk hvilken kanal RF-utgangen skal sende ut på). Lyden på RF-signalet er kun mono,
selv om du har en stereo TV. Du kan også kjøpe en RF-modulator for å koble en
DVD-spiller til en tv som kun har RF-inngang. (Se advarsel lenger nede om bruk av
videospiller som RF-modulator.)
Advarsel: Hvis du kobler DVD-spilleren gjennom videospilleren og så til tv-apparatet, kan du få problemer med plater som aktiverer Macrovision-kretsene i DVD-spilleren. Se 3.2.1.
NB: De fleste DVD-spillere sender ut et widescreen-signal som forteller skjermen hvilke proporsjoner bildet har, slik at skjermen kan justere bildet tilsvarende. En standard (ITU-R BT.1119, mest brukt i Europa) har inforasjonen i en av scan-linjene. En annen standard, for Y/C-tilkoblinger (s-video) legger til et 5-volts DC-signal i chroma-kanalen for å markere et widescreen-signal. Dessverre vil noen AV-komponenter fjerne denne DC-komponeneten i stedet for å sende den videre til tv-apparatet.
Audio
NB: Alle DVD-spillere har innebygget enten en Dolby Digital (AC-3) eller MPEG audio-dekoder, eller begge deler. Dekoderen oversetter flerkanals-lyden til vanlig PCM-lyd. Denne lyden går til den digitale utgangen og blir også konvertert til analog for de vanlige lyd-utgangene. De fleste spillere har en dekoder som kun gir to utgangskanaler (stereo), mens noen har 6-kanals utgang (detaljer følger under).
Digital audio (det beste): Nesten alle DVD-spillere har digitale lydutganger for Dolby
Digital (AC-3), MPEG2 audio og PCM audio (inkludert PCM-lyd fra CD). Når det gjelder DD
og MPEG2 kreves en passende dekoder i receiveren/forsterkeren eller som en separat boks.
Når det gjelder PCM kreves en receiver/forsterker med digital inngang eller en ekstern
D/A-konverter. DTS er i ferd med å bli mer alment tilgjenglig, og dette formatet krever
en DTS-dekoder internt i spilleren eller i forsterkeren/receiveren - i så fall må
DVD-spilleren kunne sende ut DTS-signaler på en digital utgang. Alle DVD-spillere kan
spille av DTS CD-plater, og lyden blir da sendt via PCM-utgangen (digitalt) til en ekstern
dekoder. DTS DVD-plater kan bare brukes dersom DVD-spilleren er i stand til å sende ut
DTS-signalet på en digital utgang.
Noen DVD-spillere har coax-tilkoblinger (S/PDIF), noen har fiberoptiske tilkoblinger
(Toslink), og mange har begge deler. Det har vært lange diskusjoner om hvilken av disse
løsningene som er best. Coax ser ut til å ha flest fans, men enkelt sagt vil en
kvalitetskabel gi rimelig like resultater uansett hvilken type kontakt man bruker. Bruk en
75-ohms coax-kabel eller en fiberoptisk kabel mellom spilleren og
receiveren/forsterkeren/dekoderen. (Du kan få bruk for en konverteringsboks, se 3.1) Noen
spillere har separate kontakter for Dolby Digital/MPEG og PCM. På andre velger du det
ønskede utgangsformatet via oppsett-menyer eller en bryter bakpå spilleren.
NB: Bruk en kvalitetskabel; en billig kabel kan gi dårlig lyd eller ikke virke i det hele
tatt.
NB: Pass på at at AC-3/RF-inngangen beregnet for laserdisc ikke vil virke med signalet
fra DVD-spilleren hvis ikke forsterkeren kan skille automatisk mellom RF og ikke-RF (se
under).
Komponent analog audio (bra): Noen spillere har seks analoge utganger fra den interne
Dolby Digital dekoderen. Den digitale til analoge konverteringen kan være bedre eller
dårligere enn en ekstern dekoder. Man trenger en receiver/forsterker med seks innganger
(eller flere forsterkere), en slik enhet kalles ofte "Dolby Digital-forberedt"
eller "AC3 ready". Dessvere vil det ofte ikke være mulig å justere volumet på
de individuelle kanalene. Kobles med vanlige RCA/phono-ledninger mellom spilleren og
matchende innganger på forsterkeren. Noen forsterkere har adapterkabler med en
DB25-kontakt i den ene enden og RCA/phono-plugger i den andre.
Stereo/surround analog audio (ok): Alle DVD-spiller har vanlige RCA/phono stereoutganger.
Alle plater med Dolby Digital eller MPEG2-lyd vil automatisk bli dekodet og mikset ned til
Dolby Surround-utgang slik at at man kan koble til et vanlig stereosystem eller et Dolby
Surround/Pro Logic anlegg. Kobles med to vanlige audiokabler mellom spilleren og
forsterker/receiver eller tv. Tilkoblingene kan være merket "audio" eller
"left/right". Vanligvis er rød høyre og hvit venstre.
RF digital audio (kun laserdisc): Kombinerte LD/DVD-spillere har en AC-3 RF utgang for
digitallyd fra laserdisc. Kobles med en coax-kabel til AC-3 RF-inngangen på en
dekoder/forsterkeer. NB: Digital audio fra DVD kommer ikke ut av RF-utgangen, men fra en
vanlig optisk eller coax digital utgang. Analog audio fra laserdisc kommer ut de analoge
stereoutgangene. Med en kombinert laserdisc/DVD-spiller trenger man altså tre
forskjellige tilkoblinger for å dekke alle alternativer.
Generelt er det ikke noen god ide å sende videosignalet fra DVD-spilleren gjennom videomaskinen. De fleste filmer (i hvert fall i sone 1) bruker Macrovision kopibeskyttelse (se 1.11), og dette vil lage forstyrrelser som gjentatte forandringer i lysstyrken i bildet. Hvis tv-apparatet ditt ikke har en direkte videoinngang, kan du ba bruk for en RF-konverteringsboks (se 3.2). Eller bedre: skaff deg en ny TV.
Det er mange varianter over DVD-temaet. Det er to fysiske størrelser, 12 og 8 cm diameter, begge 1.2 mm tykke. Dette er de samme størrelsene som CD. En DVD-plate kan ha en eller to sider. Hver side kan ha et eller to lag med data. Hvor mye videodata platen kan ha plass til avhenger av hvor mye audio det skal være plass til samtidig, og hvor mye audio- og videoinformasjonen er komprimert. Det tallet som ofte brukes om videokapasiteten på DVD, 133 minutter, har en noe tåkete bakgrunn og ingen særlig forankring i virkeligheten. Et enkelt datalag kan enkelt gi plass til 160 minutter med video, og hvis man komprimerer til VHS-kvalitet får man faktisk plass til hele 9 timer video og lyd på et enkelt lag.
Hvis man regner med et gjennomsnitt for overføringshastighet på 4.7 Mbps (3.5 Mbps for video, 1.2 Mbps for tre 5.1-channel soundtracks), vil det være plass til 135 minutter på en enlaget DVD. En to timer lang film med tre lydspor kan ha en gjennomsnittlig overføringshastighet på 5.2 Mbps. En tolaget plate får plass til en slik to timers film med et gjennomsnitt på 9.5Mbps (svært nær grensen på 10.08 Mbps).
En DVD-Video plate som inneholder bare lyd har plass til nesten 13 timer (24 timer for en tolaget plate) med 48kHz/16-bits lyd (litt bedre enn CD-kvalitet). Platen kan spille 160 timer med lyd (eller hele 295 timer for en tolaget plate) hvis man bruker Dolby Digital komprimert lyd 64kbps mono, som er perfekt for lydbøker.
DVD-platens kapasitet:
For sammenligningens skyld er det plass til 650 megabyte, eller 0.64 gigabyte eller 0.68 millioner byte på en CD-ROM. I listen under betyr SS/DS single-/double-sided (en-/tosidig) og SL/DL/ML betyr single-/dual-/mixed-layer (enkelt-/dobbelt-/ulike lag - ulike lag betyr at den ene siden av platen har to lag, og den andre bare ett). gig betyr gigabyte (2^30), G betyr milliarder bytes (10^9). (Se notis om giga vs. milliard i seksjon 7.2.)
DVD-5 (12cm, SS/SL): 4.38 gig (4.7 G) med data, over 2 timer video
DVD-9 (12cm, SS/DL): 7.95 gig (8.5 G), omtrent 4 timer
DVD-10 (12cm, DS/SL): 8.75 gig (9.4 G), omtrent 4.5 timer
DVD-14 (12cm, DS/ML): 12.33 gig (13.24 G), omtrent 6.5 timer
DVD-18 (12cm, DS/DL): 15.90 gig (17 G), over 8 timer
DVD-1 (8cm, SS/SL): 1.36 gig (1.4 G), omtrent en halvtime
DVD-2 (8cm, SS/DL): 2.48 gig (2.7 G), omtrent 1.3 timer
DVD-3 (8cm, DS/SL): 2.72 gig (2.9 G), omtrent 1.4 timer
DVD-4 (8cm, DS/DL): 4.95 gig (5.3 G), omtrent 2.5 timer
DVD-R (12cm, SS/SL): 3.68 gig (3.95 G)
DVD-R (12cm, DS/SL): 7.38 gig (7.9 G)
DVD-R (8cm, SS/SL): 1.15 gig (1.23 G)
DVD-R (8cm, DS/SL): 2.29 gig (2.46 G)
DVD-RAM (12cm, SS/SL): 2.40 gig (2.58 G)
DVD-RAM (12cm, DS/SL): 4.80 gig (5.16 G)
Tips: Det kreves omtrent to gigabyte for å få plass til en time video i gjennomsnitt.
Kapasitetsøkningen i forhold til CD-ROM kommer av: 1) mindre "pits" (~2.08x), 2) tettere spor på platen (~2.16x), 3) et litt større dataområde (~1.02x), 4) mer effektiv modulering av data (~1.06x), 5) mer effektiv feilkorreksjon (~1.32x), 6) mindre overhead per sektor (~1.06x). Den totalt økningen er omtrent 7 ganger i forhold til en standard CD-ROM. Det finnes en litt annerledes forklaring på dette på <http://www.mpeg.org/MPEG/DVD/General/Gain.html>.
Kapasiteten for en tolaget plater er litt mindre enn det dobbelte av en enlaget plate. Laseren må lese "gjennom" det ytterste laget for å nå inn til det innerste (en avstand på 20 til 70 micron). For å redusere crosstalk mellom lagene, økes størrelsen på hullene i bekke lag fra .4um til .44um (mikrometer). I tillegg økes scan-hastigheten fra 3.49 m/s til 3.84 m/s i forhold til enlagete plater. Lengre hull (pits) som står lenger fra hverandre er lettere å lese og er mindre utsatt for jitter. Den økte lengden medfører færre hull per omdreining, og det betyr igjen mindre kapasitet for hvert lag.
Se 4.3 for detaljer om opptak på DVD (DVD-R og DVD-RAM)
Ikke så tidlige som de fleste hadde håpet (inkludert Jim Cameron). DVD-18 krever en helt ny måte å lage to lag. Tolagete ensidige plater blir laget ved at man legger et lag på hvert substrat, og så limer man de to sammen med et gjennomsiktig lim slik at laseren kan lese begge lagene fra en side av platen. Men for å få til fire lag, må hver substrat inneholde to lag. Dette betyr at man må trykke det andre datalaget oppå det første, noe som er en svært mye mer komplisert prosess. Selv etter at utstyret for å gjøre dette er på plass hos trykkeriene vil det være et dårlig forhold mellom brukbare plater i forhold til trykte plater inntil denne prosessen er fin-innstilt og innkjørt.
WAMO (Warner Advanced Media Operations) og andre har annonsert at de er i gang med DVD-18 prosessen, men hvor lenge det tar for tolagete, tosidige plater blir praktiske å bruke gjenstår å se. Det vil ta lang tid før forholdet mellom trykte plater og brukbare plater når et nivå som gjør det lønnsomt å produsere store filmer i dette formatet, siden mange ødelagte plater betyr høyere produksjonskostnader. I mellomtiden vil vi antakelig se DVD-14 (to lag på den ene siden og ett på den andre), siden denne varianten er lettere å produsere.
DVD-Video er et bruksområde for DVD-ROM. DVD-Video er også et bruksområde for MPEG2. Dette betyr at DVD-formatet har et subsett av desse to standardene som definerer DVD-Video. DVD-ROM kan inneholde all slags ønskelig digital informasjon, men DVD-Video er begrenset til kun å inneholde spesielle datatyper beregnet på framvisning av video.
En plate har et spor (en datastrøm) med MPEG2 med konstant (CBR) eller variabel (VBR)
overføringshastighet (CBR=Constant Bit Rate, VBR=Variable Bit Rate). En begrenset utgave
av MPEG-2 Main Profile at Main Level (MP@ML) blir benyttet. SP@ML støttes også. MPEG-1
CBR og
VBR video er også tillatt.. 525/60 (NTSC, 29.97 interlaced bilder/sekund) og 625/50 (PAL,
25 interlaced bilder/sec) skjermsystemer er eksplisitt støttet. Den typiske innkodete
bildefrekvensen er 24 bilder per sekund (progressive) fra film, og 25 bilder per sekund
(interlaced) fra PAL video, og 29.97 bilder per sekund (interlaced) fra NTSC video.
MPEG-2s progressive_sequence er ikke tillatt, men en interlaced sekvens kan inneholde
progressive bilder og progressive makroblokker. Når det gjelder kildemateriale med 24
bilder per sekund settes et MPEG-2 repeat_first_field flagg inn i videostrømmen av
komprimeringsmaskinen slik at dekoderen vet at den skal gjøre 3-2 pulldown for 60 (59.94)
Hz skjermer (NTSC) or 2-2 pulldown (med 4% økt hastighet) for 50 Hz skjermer (PAL). Med
andre ord "vet ikke" spilleren hva slags bildefrekvens materialet hadde, den
bare følger instruksjonene i MPEG2-signalet for å gi den riktige avspillings-frekvensen
på 25 bilder eller 29.97 bilder per sekund. (Ingen nåværende spillere konverterer fra
PAL til NTSC eller fra NTSC til PAL. Se 1.19). Det er interessant å legge merke til at
selv interlaced kildemateriale vanligvis kodes som progressive MPEG-bilder med interlaced
felt-kodede makroblokker (et interlaced bilde består av to felt (fields)) bare når det
trengs i forbindelse med bevegelse. På en datamaskin, som ikke er avhengig av
oppfriskningshastigheten på skjermen, kan repeat_first_field flagget vanligvis ignoreres
og videosignalet vises som progressive scan bilder med den opprinnelige bildefrekvensen.
Datamaskiner kan også forbedre kvaliteten på en interlaced kilde ved å doble feltene og
vise dem som progressive bilder i dobbel hastighet. Det meste filmmateriale kodes som
progressiv video, det meste videomateriale kodes som interlaced. Dette kan blandes på
samme plate, for eksempel en interlaced logo før en progressiv film. Se også MPEG-siden
<http://www.mpeg.org> for mer informasjon om MPEG-2 video.
Bildestørrelsen er maksimalt 720x480 (29.97 bilder per sekund) eller 720x576 (25 bilder
per sekund). Bildet nedsamples fra 4:2:2 ITU-R 601 til 4:2:0, og det brukes i gjennomsnitt
12 bits per piksel. (Fargedybden er fortsatt 24 bits, siden farger deles over fire
piksler). Ukomprimert kildemateriale har en overføringshastighet på 124.416 Mbps for
video (720x480x12x30 eller 720x576x12x25), eller enten
99.533 eller 119.439 Mbps for film (720x480x12x24 eller 720x576x12x24). Når man bruker
det tradisjonelle (og temmelig subjektive) målet for oppløsningen på en tv-skjerm:
"linjer horisontal oppløsning" kan en DVD teoretisk gjengi 540 linjer på en
standard TV (720/(4/3)) og 405 på en widescreen TV (720/(16/9)). I praksis gjengir de
fleste spillere omtrent 500 linjer, takket være filtrering. VHS har omtrent 230 linjer
(172 i widescreen)) og laserdisc har omtrent 425 (318 i widescreen).
Forskjellige spillere bruker ulike antall bits for videosignalet i digital-til-analog konverteringen. De beste spillerne bruker 10 bits. Dette har ingenting å gjøre med MPEG-dekodingen, siden det originale komponent-signalet er begrenset til 8 bits per sample. Flere bits gir spilleren mer "headroom" og flere signalnivåer å gå på ved konverteringen fra digital til analog, og dette kan gi et bedre bilde.
Den maksimale overføringshastigheten for video er 9.8 Mbps. Gjennomsnittlig overføringshastighet er 3.5, men det avhenger selvsagt fullstendig av lengden, kvaliteten, hvor mye audio som er på platen, og så videre. Dette er en reduksjon på 36:1 i forhold til ukomprimert 124Mbps video (eller 28:1 til en i forhold til 100 Mbps film). Rå kanaldata leses fra platen med en kontant hastighet på 26.16Mbps. Etter en 8/16-demodulering er hastigheten nede på 13.08 Mbps. Etter feilkorrigering går brukerdata inn i bufferen med en konstant hastighet på 11.08 Mpbs. Bufferen gir data til systemet med variabel hastighet opptil 10.08 Mbps. Etter at man har tatt av for systemets overhead, er den maksimale data-hastigheten for de kombinerte elementære datastrømmene (audio + video + subpicture) 10.08 Mbps. Hastigheten for MPEG-1 video er begrenset til 1.856 Mbps med en typisk hastighet på 1.15 Mbps.
Det er støtte for stillbilder (kodet som MPEG-2 I-frames), og de kan vises en bestemt tid eller uendelig. Disse brukes vanligvis til menyer. Stillbilder kan ha audio ved siden av.
En plate kan ha opptil 32 subpicture-spor som brukes for å legge bildestrømmer over videoinformasjonen i form av undertekster, menyer, karaoke, enkel animasjon, og lignende. Subpictures er fullskjerms punktgrafikk komprimert med run length encoding, og begrenset til to bits fargedybde (fire farger). For hver gruppe av subpictures kan man velge fire farger fra en palett av 16 (fra hele paletten tilgjengelig i fargedifferanse-systemet). Man kan også velge fire kontrastverdier fra et sett av 16 fra gjennomsiktig til tett. Man kan lage kommandosekvenser for å gi effekter til et subpicture som scolling, bevegelse, farging og fading. Maksimal overføringshastighet for subpicture-data er 3.36 Mbps, med maksimalt 53220 bytes per bilde.
I tillegg til undertekster i form av subpicture-strømmer, støtter DVD også
NTSC-standarden for undertekster (closed captions). Closed Caption-tekst lages i
videostrømmen som MPEG2 brukerdata i pakke-headeren, og regenereres av spilleren som en
analog bølgeform i linje 21 i videosignalet. Denne dekodes så av en Closed Caption
dekoder i tv-apparatet. Selv om DVD-Video spesifikasjonen bare omtaler NTSC, er det ikke
noen tekniske årsaker til at en PAL/SECAM DVD-spiller ikke skal sende ut Closed
Caption-tekst i form av World System Teletext (WST); den eneste vanskeligheten er å
håndtere forskjellene i bildefrekvens.
En kjedelig detalj: Closed Caption-formatet på DVD er litt annerledes enn formatet til
ATSC.
Video kan lagres på DVD i 4:3 format (vanlig tv-format) eller 16:9 (widescreen). Bredde:høde-forholdet på en vanlig TV er 4 til 3, med andre ord er skjermen 1.33 ganger så bredd som den er høy. Noe widescreen-skjermer, spesielt de som her laget for HDTV (HDTV er foreløpig kun tilgjengelig i USA), har et forhold på 16 til 9, det vil si de er 1.78 ganger så brede som de er høye.
DVD er spesielt laget for å støtte widescreen-skjermer. Widescreen-film, slik som det som kommer fra et 16:9 videokamera, kan bli lagret på platen i anamorf form, det vil si at bildet er klemt sammen horisontalt for å passe til et 4:3 rektangel, og så blir det dratt ut igjen ved avspilling.
Ting blir mer kompliserte når filmoverføres til video, siden de fleste filmer i dag har en bredde:høyde-forhold på 1.66, 1.85 eller 2.35/2.40. Siden disse ikke passer med 1.33 eller 1.78 TV-skjermene, har man to ulike metoder for å tilpasse bildeformatet til skjermformatet:
Letterbox (ofte forkortet LBX) betyr at bildet vises i kinoformatet, som er bredere enn en standard eller widescreen tv. Svarte striper, kalt maskering, brukes for å fylle igjen områdene over og under bilde. En 1.85-film som blir plassert i en letterbox for en 1.33-skjerm har smalere svarte striper enn en 2.35-film som er tilpasset 1.33 (28% av skjermhøyden vs. 44%) (se figur 2). Maskeringen som blir brukt for å tilpasse en 1.85-film til en 1.78-skjerm er så smal at den blir borte i overscan-området på de fleste widescreen-skjerm. Noen filmer, spesielt tegnefilmer og noen europeiske filmer har et bredde:høyde-forhold på 1.66 som kan legges i letterbox for visning på 1.33-skjermer, eller "sideboxes" for en 1.78-skjerm.
Pan & scan betyr at tv-"vinduet" blir beveget og zoomet rundt i det større filmbildet, og dermed kuttes sidene av det originale bildet av. Imidlertid er de fleste spillefilmer laget med såkalt "bløt" maskering, noe som betyr at bildet som faktisk befinner seg på filmrullen er høyere enn det man ser på kino, der den øvre og nedre delen er maskert vekk for å gi et bildeformat på 1.85: 1 eller 2.35:1. Når man overfører en slik film til video kan man ta med den ekstra delen av filmen i pan&scan-prosessen. Pan & scan brukes mest ved tilpasning til 1.33-format, siden widescreen-fans foretrekker letterbox for at bildet skal være det samme som i kinoutgaven.
For flere detaljer om denne prosessen, se Leopolds side om "How Film Is Transferred to Video" <http://www.cs.tut.fi/~leopold/Ld/FilmToVideo>. For en oversikt over filmer i forskjellige bredde-til-høyde-formater, se <http://cheezmo.com/wsmc>.
Når videosignalet er formattert for fullskjerm eller widescreen, blir det komprimert og lagret på DVD-platen. En DVD-spiller kan sende ut videobildet i fire forskjellige former, en for 4:3-video og tre for 16:9-video:
fullskjerm (4:3 video på en 4:3 skjerm)
letterbox (16:9 video på en 4:3 skjerm)
pan & scan (16:9 video på en 4:3 skjerm)
widescreen (16:9 video på en 16:9 skjerm)
Video som er lagret i 4:3-format blir ikke forandret av spilleren. Slik video vil se normal ut på en vanlig 4:3-skjerm. Widescreen-skjermer vil enten forstørre bildet eller legge til svarte render på sidene. 4:3 video kan ha blitt formattert på forskjellige måter før den ble overført til DVD. For eksempel kan den ha blitt lagt i et letterbox-format for å gi et bredere bilde i forhold til høyden. Eller det kan ha være gjort en pan&scan fra en film som er laget for et bredere format. All formateringen som er gjort med videosignalet før den havner på platen har ikke spilleren noen anelse om. Den bare reproduserer signalet i vanlig 4:3-form.
Det lekre med anamorf video er at mindre bilde kastes bort på letterbox-maskeringer. DVD har en fast bildestørrelse på 1.33:1, så videobildet er nødt til å passe til denne størrelsen, men fordi man klemmer sammen bildet horisontalt kan man bruke 33 prosent flere av pikslene som er tilgjengelige (25% av de pikslene som er tilgjengelige i videofeltet) til å lagre bildeinformasjon i stedet for svarte striper. Anamorf video ser best ut når det spilles av på widescreen-utstyr, som vil strekke videobildet ut til dets originale bredde. Alternativt kan mange nye europeiske standard 4:3-tv'er redusere det vertikale scan-området for å gi bildet riktige proporsjoner uten at man taper bildeoppløsning (et automatisk triggersignal sendes på SCART via pin 8). Selv om de fleste datamaskiner har 4:3-skjermer, har de høyere oppløsning enn tv-skjermer, slikat de kan vise fram hele widescreen-bildet i et vindu (854x480 piksler eller større for NTSC, 1024x576 eller større for PAL).
Anamorf video kan konverteres av spilleren for visning på en vanlig 4:3-skjerm i letterbox- eller pan&scan-versjon. Hvis anamorf vises uforandret på en 4:3-skjerm ser folk høye og tynne ut. Innstillinger på DVD-spilleren lar seeren velge om de bruker en 16:9 eller 4:3 tv. Når det gjelder 4:3-skjerm vil et ekstra valg fortelle spilleren hvordan den skal reformattere anamorf vider. De to valgene er beskrevet under.
Når det gjelder automatisk letterbox-modus legger spilleren på svarte striper i toppen og bunnen av bildet (60 på hver side for NTSC, 72 på hver side for PAL). Dette betyr at 3/4 av høyden gjenstår, noe som gir et lavere og bredere rektangel. For at bildet skal passe inn i dette rektangelet må det trykkes sammen vertikalt med et "letterbox-filter" som gjør om 4 linjer til 3. Dette kompenserer for den opprinnelige horisontale sammenklemmingen, og resultatet er at filmen vises i sin fulle brede. Den vertikale oppløsningen blir redusert fra 480 linjer til 360. Noen spillere har bedre letterbox-filtre enn andre, noen bruker veide gjennomsnitt for å lage de tre linjene fra de fire opprinnelige (noen legger sammen linjer 3 og 4, noen fjerner hver fjerde linje, og så videre). Widescreen-filmer kan få letterbox-behandling i dyre studioer før de lagres på platen, eller de kan lagres i anamorf form og tilpasses letterbox av spilleren. Hvis du sammenligner de to variantene, vil maskeringen være identisk men bildekvaliteten på studioutgaven vil være litt bedre.
Når det gjelder automatisk pan & scan blir bildet trukket ut i full 16:9-bredde, og en del av bildet blir vist i full høyde på en 4:3-skjerm ved å følge en såkalt "center of interest"-offset som er kodet inn i videostrømmen og som lar de som styrer overføringen av filmen til video bestemme hvor pan&scan-vinduet skal være. Pan&scan-vinduet er bare 75% av den fulle bredden, og det reduserer antall horisontale piksler fra 720 til 540. Pan&scan-vinduet kan også bare beveges fra side til side. Dette er ikke det samme som en ekte pan&scan-prosess ved overføring fra film til video, der man også kan bevege vinduet opp og ned og zoome inn og ut. Automatisk pan&scan har tre ting som taler imot seg: 1) Det gir ikke samme kunsteriske kontroll som når pan&scan gjøres i studio, 2) man taper detaljrikdom i bildet når man skalerer det opp, og 3) det finnes ikke noe særlig utstyr for å kode inn "center of interest"-offset. Derfor har ingen anamorfe filmer blitt sluppet der automatisk pan&scan har være tillatt, selv om noen bruker funksjonen for å tilpasse menyer til både widescreen og 4:3 skjermer. For å få best mulig kvalitet og fullskjermbilde til de fleste tv-seere, og samtidig gi beste mulig kvalitet til de som har widescreen tv-apparater, velger noen DVD-produsenter å legge to versjoner av en film på samme plate: en 4:3 pan & scan og en 16:9 anamorf.
Avspiling av widescreen-materiale kan begrenses av plateprodusenten. Materiale kan merkes
slik at følgende visnings-modi er mulige:
- 4:3 fullskjerm
- 4:3 LB (sender zoom-signal til widescreen-tv'er)
- kun 16:9 LB (spilleren kan ikke gjøre pan&scan på en 4:3 tv)
- kun 16:9 PS (spilleren kan ikke gjøre letterbox på en 4:3 tv)
- 16:9 LB eller PS (seeren kan velge mellom pan&scan og letterbox på en 4:3 tv)
Man kan vanligvis se på platen om den inneholder anamorf video ved å se på coveret der det står "enhanced for 16:9 widescreen", "tilpasset 16:9-skjermer" eller noe tilsvarende. Hvis det bare står "widescreen" kan det like gjerne være 4:3 letterbox som 16:9-optimalisert bilde. Laserviews (Image Entertainment) har en liste over anamorfe DVD-utgivelser. Andre forklaringer på hvordan anamorf video fungerer finner du på Greg Loverns What's an Anamorphic DVD? sider og Bill Hunts The Big Squeeze: The ABCs of Anamorphic DVD. Mer informasjon finner du på The Anamorphic Widescreen Support Page.
Anamorfose lager ingen problemer med linjedoblere og andre systemer som skalerer video, som rett og slett kopierer scanlinjene før de blir strukket ut av display-enheten.
Når det gjelder anamorf video er pikslene "feitere". Det brukes ulike piksel-proporsjoner (ingen av dem kvadratiske) for de ulike bredde:høyde-formatene og oppløsningene. Bildene for 720- og 704-piksel oppløsinger har like piksler med samme proporsojner, fordi den første oppløsningen inneholder overscan. Legg merke til at de "vanlige" verdiene på 1.0950 og 0.9157 er oppgitt for høyde/bredde (og er tilpasset de ulike scan-frekvensene). Tabellen under bruker de litt mindre forvirrende bredde/høyde-verdiene (y/x * h/w).
720x480 720x576
704x480 704x576 352x480 352x576
4:30.9091.0911.8182.182
16:9 1.2121.4552.4242.909
Det er to varianter av DVD beregnet på hjemmeunderholdning: DVD-Video og DVD-Audio. Begge har støtte for høyoppløselig flerkanals lyd. DVD-Audio har også mulighet for PCM-lyd med ekstra høy kvalitet.
Lineær PCM (LPCM) er et obligatorisk format, og man kan ha opptil seks kanaler med samplingfrekvenser på 48, 96 eller 192 kHz (også 44.1, 88.2 og 176.4 kH) og bitoppløsninger på 16, 20 og 24 bits. Dette gir en teoretisk frekvensrespons på opptil 96kHz og et dynamisk område på 144dB. Multikanals PCM-lyd kan mikses ned til stereo av spilleren, men ved 192 og 176.4 kHz samplingfrekvens er det bare to kanaler tilgjengelige. Samplingfrekvenser og bitoppløsning kan være forskjellige for ulike kanaler ved å bruke et sett ferdige definerte grupper. Den maksimale overføringshastigheten er 9.6 Mbps.
WG4 bestemte seg for å inkludert tapsløs kompresjon (det var på tide!), og den 5. august 1998 godkjente de Meridians MLP-løsning (Meridian Lossless Packing). Dette systemet er allerede lisensiert til Dolby. MLP fjerner unødig informasjon fra signalet og oppnår med det en kompresjonsrate på omtrent 2:1 mens det samtidig er mulig å rekonstruere det opprinnelige signalet fullstendig av en MLP dekoder (som alle DVD-Audio spillere må ha). MLP gir spilletider på 74 til 135 minutter med 6-kanals 96kHz/24-bits lyd på et enkelt lag på en plate (sammenlignet med 45 minutter uten komprimering). To-kanals 192kHz/24-bit får spilletider på 120 til 140 minutter (sammenlignet med 67 minutter uten komprimering).
Andre lydformater fra DVD-Video (Dolby Digital, MPEG audio og DTS, beskrevet under) er valgfrie muligheter på DVD-Audio plater, selv om Dolby Digital er obligatorisk for lydinnhold som er assosiert med video. Et subsett av DVD-Video sine funksjoner (ikke flere kameravinkler, ikke sømløs forgrening, osv.) er tillatt. Det er antatt at det kort tid etter introduksjonen av DVD-Audio spillere vil dukke opp nye universale spillere som fungerer som fullverdige DVD-Audio og DVD-Video spillere.
DVD-Audio har en spesiell funksjon for automatisk nedmiksing av flerkanals innhold. Til forskjell fra DVD-Video, der dekoderen styrer nedmiksen fra seks til to kanaler, inneholder DVD-Audio spesifikasjonen koeffisient-tabeller som styrer nedmiksen og som unngår at volumet går opp ved at kanaler summeres. Opptil seksten tabeller kan lagres for hvert Audio Title Set, og hvert spor kan defineres i hvert tabell. Koeffisientene går fra 0dB til 60dB. Denne funksjonen har fått det grusomme navnet SMART (System Managed Audio Resource Technique). Noen ligger faktisk våkne om natten og tenker ut sånne ting!!
DVD-Audio tillater opptil 16 stillbilder per spor, med et sett overganger innebygget. Man kan bruke et skjermdisplay (on screen display) for å vise synkroniserte sangtekster eller navigasjonsmenyer. Et eget navigasjons-modus kan brukes for spillere som ikke er koblet til en skjerm.
Matsushita har annonsert at deres nye Panasonic og Technics universale DVD-Audio/DVD-Video spillere vil komme høsten 1999 og koste 700 og 1200 dollar. Yamaha kommer kanskje også til å komme med DVD-Audio spillere omtrent samtidig. BMG, EMI, Universal og Warner har alle annonsert at de vil ha omtrent 10 til 15 DVD-Audio plater klare ved lanseringen.
Sony og Philips forsøker å promotere SACD, et konkurrerende format basert på Direct Stream Digital (DSD) som bruker samplingfrekvenser opptil 100 kHz. DSD er basert på pulsviddemodulasjon og bruker enkeltbits for å representere de stegvise forandringene opp og ned i lydbølgen. Dette skal vissnok gi bedre kvalitet ved at skarpe filtre som kreves for PCM kan fjernes fra lydkretsene. Det skal også gjøre nedsampling mer nøyaktig og effektiv. DSD gir en frekvensgang fra likestrøm til 100kHz med et dynamisk område på over 120dB. DS inneholder en tapsløs komprimeringsteknikk som gir omtrentlig 2:1 reduksjon av data ved å forutsi hvor neste sample kommer og gjøre run length encoding av feilsignalet. Den maksimale datahastigheten er 2.8 Mbps.
SACD inneholder et fysisk vannmerkings-system kalt Pit Signal Processing (PSP) som modulerer bredden på de enkelte hullene (pits) i platen og på den måten lagrer et digitalt vannmerke (dataene lagres i hullenes lengderetning). Den optiske pickupen må ha ekstra kretser for å lese PSP-vannmerket, og dette sammenlignes så med informasjon på platen for å sikre at det er en ekte kopi. Fordi SACD krever ny teknologi for å lese vannmerkingen, er ikke formatet spillbart i eksisterende DVD-ROM spillere.
SACD inneholder tekst og stillbilder, men ikke video. Sony sier formatet er rettet mot audiofile og ikke er ment å erstatte lyd-CD.
Sony slapp den første SACD-spilleren i Japan i mai 1999 og regner med at en spiller vil
komme på det amerikanske markedet mot slutten av året til en pris rundt 4000 dollar. De
første SACD-utgivelsene vil være i stereo, ikke flerkanal/surround. Flere studioer har
annosert at de vil slippe SACD-titler innen utgangen av 1999: Audioquest (2), DMP (5),
Mobile Fidelity Labs, Sony (40), Telarc (12), Water
Lily Acoustics (2).
Se også en artikkel i to deler hos E-Town om DVD-Audio vs. SACD for mer informasjon om de to formatene.
De følgende opplysningene gjelder lydspor på DVD-Video. Noen DVD-produsenter, som Pioneer, utvikler også spillere som kun spiller lyd fra DVD-Video formatet. Noen DVD-Video plater inneholder kun lyd med bare noen få stillbilder som videoinnhold.
En DVD-Video plate kan ha opptil 8 lydspor (datastrømmer). Hvert spor kan være i ett av tre formater:
Dolby Digital (tidligere AC-3): 1 til 5.1 kanaler
MPEG-2 audio: 1 til 5.1 eller 7.1 kanaler
PCM: 1 til 8 kanaler
To valgfrie ekstra formater kan brukes: DTS og SDDS. Begge disse krever en ekstern dekoder og støttes ikke av alle spillere.
Notasjonen ".1" refererer til den såkalte low-frequency effects (LFE) kanalen (lavfrekvens effektkanal) som man kobler til en subwooder. Denne kanalen har et forsterket bass-signal.
Lineær PCM er ukomprimert digital lyd, det samme formatet som brukes på CD og de fleste masterbånd fra lydstudioer. Lyden kan tas opp med 48 eller 96 kHz samplingfrekvens med en oppløsning på 16, 20 eller 24 bit per sample. (Vanlig lyd-CD har bare 44.1 kHz og 16 bits.) Man kan bruke fra 1 til 8 kanaler. Maksimal datahastighet er 6.144 Mbps, som begrenser bruk av samplingfrekvenser og bithastigheter når man bruker fem eller flere kanaler. Generelt virker det som om det er enighet om at det dynamiske området på 96dB (16 bit) eller 120dB (20 bit) kombinert med en frekvensrespons opp til 22 kHz med 48kHz samplingfrekvens er nok for vanlig hi-fi reproduksjon av lyd. På den annen side er høyere bitoppløsninger og høyere samplingfrekvenser nødvendige i studioer, til noise shaping, ved bruk av avansert signalprosessering og reproduksjon av tredimensjonale lydfelt. DVD-spillere må støtte alle LPCM-variantene, men noen av dem nedsampler 96kHz til 48kHz, eller de klipper av de øverste fire bits fra et 24-bits signal og gjør det til et 20-bits. Det signalet som kommer ut av digitalutgangen for bruk med en ekstern konverter kan være begrenset til mindre enn 96kHz og mindre enn 24 bit (dette gjelder de fleste spillere på markedet i dag).
Dolby Digital er flerkanals digital lyd som bruker såkalt "lossy" kompresjonsteknologi (AC-3) for å komprimere det originale PCM-signalet som foreligger i 48kHz samplingfrekvens og opptil 24 bits oppløsning. Datahastigheten for Dolby Digital er fra 64kbps til 448kbps, og den vanlige hastigheten for 5.1 kanaler er 384, mens 192 brukes for stereo (med eller uten matrisekodet surround). (De fleste Dolby Digital dekodere støtter opptil 640 kbps.) Kanalkombinasjonene er (front/surround): 1/0, 1+1/0 (dual mono), 2/0, 3/0, 2/1, 3/1, 2/2 og 3/2. LFE-kanalen er en mulig ekstrakanal i alle kombinasjonene. For detaljer, se ATSC-dokument A/52 <http://www.atsc.org/document.html>. Dolby Digital er det lydformatet som brukes på nesten alle DVD-plater.
MPEG-lyd er flerkanals digital lyd som bruker "lossy" kompresjon fra et
opprinnelig PCM-format med 48kHz samplingfrekvens og 16 bits oppløsning. Både MPEG1 og
MPEG2 formater er støttet. Den variable datahastigheten er fra 32 kbps til 912 kbps, med
384 som standard gjennomsnitt. MPEG-1 er begrenset til 384 kbps. Mulige kanalkombinasjoner
er (front/surround): 1/0, 2/0, 2/1, 2/2, 3/0, 3/1,
3/2 og 5/2. LFE-kanalen er en mulig ekstrakanal for i alle kombinasjonene. 7.1-formatet
legger til ekstra left-center og right-center kanaler men vil antakelig bli lite brukt til
hjemmekino. Surroundkanalene i MPEG-2 er en utvidet datastrøm som er matriset sammen med
stereokanalene i MPEG-1, noe som gjør MPEG-2 audio bakoverkompatibel med MPEG-1 hardware
(et MPEG-1 system vil kun se de to stereokanalene). MPEG 1 Layer 3 og MPEG-2 AAC (også
kjent som NBC eller unmatrix) er ikke støttet av DVD-Video standarden.
DTS (Digital Theater Systems) Digital Surround er et valgfritt digitalt lydformat som bruker "lossy" kompresjon fra PCM-lyd med opptil 48kHz samplingfrekvens og 20 bits oppløsning. Datahastigheten er fra 64 kbps til 1536 kbps (DTS har også et såkalt Coherent Acoustics-format som støtter opptil 4096 for tapsløs kompresjon). Mulige kanalkombinasjoner er (front/surround): 1/0, 2/0, 3/0, 2/1, 2/2, 3/2. LFE-kanalen er en mulig ekstrakanal for i alle kombinasjonene. DVD-standarden har en audio-datastrøm som er holdt av for DTS, men mange spillere ignorerer denne. I følge DTS vil eksisterende DTS-dekodere fungere med DTS DVD-plater. Alle DVD-spillere kan spille DTS CD-plater. Se 1.32 for mer generell informasjon om DTS. For mer informasjon gå til <http://www.dtstech.com>.
SDDS (Sony Dynamic Digital Sound) er et valgfritt digitalt lydformat komprimert fra PCM med 48 kHz samplingfrekvens. Datahastighetene går opp til 1280 kbps. SDDS er et lydformat brukt på kinofilmer, basert på den samme ATRAC-kompresjonen som brukes i MiniDisc. Sony har ikke annonsert noen støtte for SDDS på DVD.
THX (Tomlinson Holman eXperiment) er ikke et lydformat, med et sett prosesser som brukes av THX-sertifiserte forsterkere. "THX 4.0" er prosessering som legges til et Dolby Pro Logic-signal: et delefilter sender bass fra frontkanalene til subwooferen, frontkanalene får en ny equaliser-kurve, bak-kanalene tilpasses i klang og dekoreleres, basskurven gjøres om for å vektlegge dype frekvenser. "THX 5.1" er prosessering for Dolby Digital, og er en forbedring av 4.0: bak-kanalene er nå fullfrekvens-kanaler, så nye delefiltre sender bass fra både front- og bakhøyttalerne til subwooferen, og dekorrelering skjer nå bare (automatisk) når den samme lyden går til begge bak-høyttalerne, men ikke ved bruk av delte surround-effekter.
Plater med 525/60 video (NTSC) må ha et spor med enten PCM eller Dolby Digital lyd. Plater med 625/50 video (PAL/SECAM) må ha et spor med enten PCM eller MPEG audio eller Dolby Digital. Spor ut over dette kan være i et hvilket som helst format. Noen få førstegenerasjons spillere kan ikke sende ut MPEG2-lyd til eksterne dekodere.
Den opprinnelige spesifikasjonen krevet enten MPEG eller PCM lyd på en 625/50-plate. Det var litt knuffing da Philips til å begynne med kom ut med plater med kun tokanals MPEG og flerkanals Dolby Digital, men i mai 1997 gjorde DVD Forum det klart at bare stereo MPEG-lyd var obligatorisk for 625/50-plater. I desember 1997 var mangelen på MPEG-2 kodere og dekodere et stort nok problem til at spesifikasjonen ble revidert, og Dolby Digital ble tillatt som eneste lydformat på en 625/50-plate.
Når det gjelder stereoutgangen (analog eller digital) har alle spiller en innebygget to-kanals Dolby Digital dekoder som nedmikser 5.1-signalet (hvis det er på platen) til Dolby Surround (det vil si at fem kanaler blir matrisemikset til et to-kanals signal som kan dekodes til fire kanaler av en ekstern Pro Logic-prosessor). PAL-spillere har også MPEG/MPEG2-dekodere. Både Dolby Digital og MPEG-2 kan bruke to-kanals Dolby Surround som kilde der produsenten ikke ønsker (eller ikke kan) remikse originalen til diskrete, separate kanaler. Dette betyr at den plate som er merket med Dolby Digital likevel bare kan inneholde "vanlig" stereo eller surround på høyre/venstre kanaler. Selv gamle filmer med monolyd kan bruke Dolby Digital, men bare 1 eller 2 kanaler. Sony-spillere kan også mikse ned til stereosignal uten surround.
Det nye Dolby Digital Surround EX (DDSEX?) formatet, som legger til en ekstra senterkanal bak, er kompatibelt med DVD-spillere og -plater, og med eksisterende Dolby Digital dekodere. Det nye DTS Digital Surround ES (DTS-ES) formatet, som også legger til en bakre senterkanal, virker også med eksisterende DTS-dekodere og DTS-kompatible spillere. Imidlertid krever begge formatene at du legger til en ny dekoder for å trekke ut den ekstra bakre kanalen, som er mikset med fase-matrise inn i to vanlige stereokanaler (akkurat som "gammeldags" Dolby Surround). Uten en ny dekoder får du det samme 5.1-signalet som du har nå. Fordi den ekstra bakre kanalen ikke er en helt selvstendig kanal i full båndbredde kan man kalle de nye formatene for 5.2-kanales digital surround.
Nedmiksings-prosessen fra Dolby Digital surround tar vanligvis ikke med LFE-kanalen, og kan komprimere dynamikken for at det skal være lettere å høre hva som skjer og for at lyden ikke skal bli grøtete på et vanlig hjemmesystem. Dette kan gi lavere lydkvalitet også i high end lydsystemer. Noen spillere har mulighet for å skru av dynamisk kompresjon. Nedmiksen testes når platen er ferdig, og hvis den ikke er akseptabel kan man gjøre om på miksen eller legge til et eget stereospor (med eller uten Dolby Surround). Erfaring har vist at litegrann fikling ofte trengs for at dialogen skal være tydelig på et vanlig hjemme-stereoanlegg, men at et separat spor vanligvis ikke er nødvendig. Hvis surroundlyd er viktig for deg, vil du få signifikant bedre resultater fra plater med flerkanals lyd hvis du har et Dolby Digital-anlegg.
Alle fem lydformater har støtte for karaoke-modus, som har to kanaler for stereolyd (L og R), pluss en ekstra valgfri kanal for støttemelodi (M) og to ekstra vokal-kanaler (V1 og V2).
En DVD-5 plate med bare en enkelt flerkanals lydstrøm (ved 192kbps) har plass til over 55 timer med lyd. En DVD-18 har plass til over 200 timer.
Mange klager over at lydnivået fra DVD-spilleren er for lavt. Faktisk er nivået fra alt mulig annet for høyt. Film-lydspor har ekstremt mye dynamikk, med volumer fra nesten stillhet til ekstreme eksplosjoner. For at det skal være plass til et slikt dynamisk område og at man skal nå toppene (som ligger nær grensen ved 2V RMS) uten at det forvrenger, må det gjennomsnittlige lydnivået ligge lavere. Det er derfor linjenivået fra DVD-spillere ligger lavere enn nesten alle andre kilder. Å så langt, til forskjell fra CD-plater og laserdisc, er nivåene ganske like når man sammenligner forskjellige plater.
For mer informasjon om flerkanals surroundlyd, se Bobby Owsinskis FAQ på
<http://www.surroundassociates.com/safaq.html>.
DVD-Video spillere (og software DVD-Video-avspillere) støtter kommandoer som tilllater en enkel interaktivitet. Hovedfunksjonen er menyer, som finnes på nesten alle plater og gir mulighet for valg blant innhold og funksjoner. Hver meny har stillblide-grafikk og opp til 36 rektangulære knapper (bare 12 dersom det er snakk om widescreen, letterbox og pan &scan). Fjernkontrollen har fire pil-taster som man kan benytte til å navigere mellom knapper på skjermen, samt tall-knapper, select-knapp, meny-knapp og return-knapp. I tillegg kan fjernkontrollen ha freeze (pause), step, slow, fast, scan, next, previous, audio select, subtitle select, camera angle select, play mode select, search to program, search to part of title (chapter), search to time, og search to camera angle. Hver av disse knappene kan eventuelt blokkeres av plate-produsenten.
Andre funksjoner i kommandosettet er enkle matematiske funksjoner (addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon, modulo, tilfeldig), logiske funksjoner som bitwise and, bitwise or, bitwise xor, og sammenligningsfunksjoner (lik, større enn, mindre enn, etc.). Verdier kan også lastes inn i registre, flyttes og byttes mellom registre. Det er 24 systemregistre for informasjon som språkkode, lyd- og subpicturevalg (undertekster), og barnesikring. Det er 16 generelle registre som kan brukes av kommantoer, i tillegg til en nedtellingstimer. Kommandoer kan føre til en forgrening eller til en ny kommando. Kommantoer kan også styre spiller-innstillinger, hoppe til forskjellige steder på platen, og styre presentasjon av lyd, video, undertekster, grafikk, kameravinkler, og så videre.
Innholdet på en DVD-Video er delt inn i "titler" [titles] (filmer eller album) eller "deler av titler" [chapters] (kapitler eller låter) Titler er sammensatt av "celler" linket sammen i en eller flere "program chains" (PGC). En PGC kan settes til å bruke sekvensiell avspilling, tilfeldig avspilling (der en celle kan gjentas flere ganger) eller shuffle-modus (tilfeldig rekkefølge men celler kan ikke gjentas). Individuelle "celler" kan brukes av mer enn en PGC, og det er slik man kan lage barnesikring og sømløs forgrening: forskjellige PGC'er definerer forskjellige sekvenser gjennom det samme materialet.
Ekstra materiale for alternative kameravinkler og sømløs forgrening er vevet inn i hovedstrømmen i små blokker. Spilleren hopper fra blokk til blokk, og går forbi ubrukte vinkler eller forgreninger, og setter på den måte en sammenhengende videostrøm. Siden hver kameravinkel er lagret separat har de ikke noen direkte effekt på overføringshastigheten, men de påvirker naturligvis spilletiden for platen. Å legge til en ekstra kameravinkel gjør at materialet tar omtrent dobbelt så mye plass (og dermed halveres også spilletiden).
Ja, hvis datamaskinen din har det riktige utstyret. Operativsystemet eller avspillingssoftwaret må ha støtte for regionale koder og være lisensiert for å kunne dekryptere kopibeskyttede filmer. Hvis datamaskinen har tv-utgang, må den støtte Macrovision for å kunne spille av kopibeskyttdede filmer. Du trenger kanskje også software som kan lese MicroUDF filsystemformatet som brukes av DVD. I tillegg til en DVD-ROM spiller må du ha ekstra utstyr for å dekode MPEG-2 video og Dolby Digital eller MPEG-2 audio, eller datamaskinen må være rask nok til å takle software-dekoding. Skikkelig softwarebasert avspilling krever en 300 MHz Pentium II eller Mac G3. Det er antatt at 10 til 30% av nye datamaskiner med DVD-ROM spillere har inkludert dekoder-utstyr og at de fleste av de resterende datamaskiner med DVD-ROM inkluderer dekoder-software. Oppgraderingsutstyr kan kjøpes fra cirka 150 dollar, men maskinen bør da minimum være en 133 MHz Pentium. Se <http://www.brouhaha.com/~eric/video/dvd> for en liste over oppgraderingsutstyr.
Noen av MPEG dekodings-funksjonene, slik som bevegelses-kompensasjon og IDCT (inverse discrete cosine transform) kan gjøres av spesielle kretser på grafikk-kortet, noe som gjør software-dekodingen raskere og bedre. Dette kalles for hardware dekodings-aksellerasjon eller hardware motion komp (bevegelses-kompensasjon).
Microsoft Windows 98 inkluderer DirectShow 5.2, som gir standard støtte for avspilling av DVD-Video og MPEG-2. DirectShow kan også installeres i Windows 95. DirectShow 6.0 er tilgjengelig for nedlasting. DirectShow utgjør et standardisert rammeverk for avspilling av DVD, men man trenger fremdeles en hardware- eller software-dekoder (se nedenfor). Windows NT 4.0 gir ikke noe god støtte for DVD-Video, men Windows 2000 vil bruke samme WDM-drivere og DirectShow-software som Windows 98. Internet Explorer 5.0 inkluderer en ny versjon av Windows Media Player som tillater DVD-avspilling i en HTML-side ved bruk av scripts. Windows 98 og nyere utgaver kan lese UDF-plater. Adaptec har en gratis filsystem-driver, UDF Reader for Windows 95/98/NT. Software Architects selger Read DVD for Windows 95.
Apple QuickTime 3.0 er delvis klar for DVD-Video og MPEG-2, men har fremdeles ikke full dekoding eller DVD-Video-avspilling på plass. Mac OS 8.1 kan lese UDF-plater. Adaptec har et gratis verktøy, UDF Volume Access, som gjør det mulig for Mac OS 7.6 og nyere å lese UDF-plater. Software Architects selger UDF avlesningssoftware for Mac OS kalt DVD-RAM Tune-Up.
NB: QuickTime MPEG Extension for Mac OS er for MPEG-1 og spiller ikke MPEG-2 DVD-Video.
Noen DVD-ROM plater og noen få DVD-Video plater bruker MPEG-1 i stedet for MPEG-2. De fleste nye datamaskiner har MPEG-1-hardware innebygget eller kan dekode MPEG-1 med software.
DVD-spiller applikasjoner (som bruker enten software- eller hardware-dekoding) er virtuelle DVD-spillere. De støtter de fleste funksjoner (menyer, undertekster, osv.) og etterligner funksjonene man finner på fjernkontrollen til en vanlig DVD-spiller. Mange utgaver av avspillings-software har ekstra funksjoner slik som bokmerker, kapittel-lister og lister over tilgjengelige undertekster.
Software-dekodere og DVD-spiller applikasjoner for pc'er med Microsoft Windows lages av CyberLink (PowerDVD), InterVideo, Mediamatics (DVD Express), MGI, NEC, Odyssey, QI (Software CineMaster), Xing, Zoran (SoftDVD) og andre. Bare CyberLink, Odyssey og Xing er tilgjengelig separat, de andre selges sammen med OEM DVD PC'er. En spesiell lavpris-versjon av QI software-dekoderen er tilgjengelig for nedlasting fra ATI sine websider for bruk sammen med ATI videokort. CyberLink, InterVideo og Odyssey støtter foreløpig ikke DirectShow. Software-dekodere trenger minimum en 233 MHz Pentium II og en IDE/SCSI DVD-ROM spiller med bus mastering DMA for å oppnå cirka 24 bilder per sekund, eller du trenger bedre enn 350 MHz for video med 30 bilder per sekund. Et APG videokort og grafikk-kort gir bedre software-dekoding.
Dekoder-kort og DVD-ROM oppgraderingspakker for pc'er med Microsoft Windows lages av
Creative technology (Encore, C-Cube chip), E4 (Elecede) (Cool DVD, C-Cube chip) [E4 har
visst opphørt å eksistere], IBM (ThinkPad bærbare, IBMs egen brikke), LeadTek (WinFast
3D S800, Mpact2 chip), Margi (DVD-to-Go, ZV PC card for bærbare), QI (Hardware
Cinemaster, C-Cube chip), Sigma Designs (Hollywood, Sigma chip), STB (DVD Theater, Mpact2
chip), Toshiba (Tecra bærbare, Toshibas egen brikke) og andre. Dekoderkortet fra Sigma
Designs brukes i oppgraderingspakker fra Hitachi, HiVal, Panasonic, Philips, Sony og
Toshiba. Fordelen med hardware-dekodere er at de ikke spiser opp CPU prosessor-kraft og de
gir ofte bedre kvalitet på videoen enn software-dekodere. Hardware-dekodere bruker video
overlay for å sette inn videosignalet i den grafikken som går fra datamaskinen til
skjermen. Noen setter inn analog video ved å ta det analog VGA-signalet fra skjermkortet
og gjøre en nøkling for å sette inn videobilde, mens andre bruker video port
extension (VPE), som er en direkte digital kontakt til skjermkortet via en kabel ikke i
maskinen. Analog nøkling kan gi dårligere kvalitet på VGA-signalet. Se 4.4 for mer
informasjon om dette.
Hvis du har en Digital Alpha-maskin med minst 433MHz kan du spille av DVD-filmer med 30
bilder per sekund i software.
Noen få modeller av Macintosh Powerbook- og G3-seriene kan bestilles med DVD-ROM spiller og hardware-dekoder. DVD-ROM oppgraderingspakker og dekoderkort for Macintosh lages av E4 (Elecede) (Cool DVD, C-Cube chip) [E4 har visst opphørt å eksistere] , EZQuest (BOA Mac DVD) og Wired (Wired 4DVD Sigma EM8300 chip; MasonX [kan ikke spille krypterte filmer!]; DVD-To-Go [ute av produksjon]).
Dessverre er det slik at selv om mange datamaskiner har potensiale til å produsere bedre video enn mange vanlige DVD-spillere, ved å bruke progressive scan og høyere oppfriskningsfrekvens, så er mange av disse systemene ikke så bra som en vanlig DVD-spiller koblet til en tv.
Dersom du ønsker å koble en datamaskin med DVD til en tv, må dekoderkortet eller VGA-kortet ha TV-utgang (kompositt video eller s-video). Alternativt kan du koble en scan-konverter til VGA-utgangen. Kvaliteten på videoen vil da være avhengig av dekoderen, brikken som lager tv-signalet og andre faktorer, men generelt vil den være litt dårligere enn den man får med en vanlig DVD-spiller.
Er du på jakt etter en fjernkontroll for DVD-avspilling på pc'en din kan du ta en nærmere titt på Animax Anir Multimedia Magic infrarød fjernkontroll.
Til forskjell fra CD-ROM-spillere, som brukte år på å bevege seg opp til 2x, 3x og høyere spinn-hastigheter, kom det til å komme stadig raskere DVD-ROM spillere allerede første året. De fleste 1x DVD-ROM spillere har en søketid på 90-200 ms og en aksesstid på 100-250 ms. 1x DVD-ROM spillere har en dataoverføringshastighet på 1,321 MB/s (11.08*10^6/8/2^20) med en maks oveføringshastighet på 12 MB/s eller raskere. Dataoverføringshastigheten fra en DVD-ROM plate ved 1x hastighet tilsvarer omtrent 9x for en CD-ROM-spiller (1x CD-ROM dataoverføringshastighet er 150 KB/s eller 0,146 MB/s). Spinnhastigheten for en DVD er omtrent 3 ganger raskere enn for en CD (det vil si DVD ~ 3x CD), men nesten alle DVD-ROM spillere øker motorhastigheten når de leser CD-ROM'er og oppnår hastigheter på 12x eller raskere. 2x DVD-ROM spillere er tilgjengelige (gir en overføringshastighet på 22,2 Mbps eller 2,6 MB/s fra DVD'er, tilsvarende 18x for CD-ROM hastigheter). De fleste 2x DVD-ROM spillerne leser CD-ROM'er med en hastighet på 20x eller raskere. 4x, 4.8x, 5x, 6x og 8x spillere erogså tilgjengelige, men de oppnår vanligvis ikke en vedvarende overføringshastighet ved full hastighet. En 5x spiller kan teoretisk oveføre data med en hastighet på 55,4 Mbps eller 6,4 MB/s, tilsvarende 45x CD-ROM datahastighet. De fleste 4x og raskere DVD-ROM spillere leser CD-ROM'er med en hastighet på 32x (max).
For å få til en konstant lineær data-tetthet, vil en typisk DVD-ROM eller CD-Rom spiller snurre platen saktere når laseren leser ytterst på platen der hvert spor er lengre (dette er CLV - konstant linær hastighet; constant linear velocity). Noen raskere spillere holder rotasjonshastigheten konstant og bruker buffere til å håndtere forskjeller i datahastighet (dette er CAV, konstant angulær hastighet; constant angular velocity). I CAV-spillere leses data raskest fra ytterkanten av platene, og derfor oppgis gjerne spesifikasjoner med "maks hastighet".
NB: Når man spiller av en film vinner man ingenting på å ha en rask DVD-ROM spiller, annet enn en bedre scanning og raskere søking. Hastigheter over 1x forbedrer ikke videokvaliteten fra DVD-Video plater. Høyere hastigheter utgjør bare en forskjell når det er data som leses av, som for eksempel når man spiller et multimedia-spill eller bruker en database.
Oppkobling tilsvarer den for CD-ROM-spillere: EIDE (ATAPI), SCSI-2, etc. Alle DVD-ROM spillere har audiotilkobling for avspilling av musikk-CD'er. Ingen DVD-ROM spillere har blitt annonsert med audio eller video utganger (disse ville trenge internt audio/video kodingshardware). For å kunne koble en pc med DVD-ROM til en tv og en receiver/forsterker må dekoderkortet eller stereokortet ha videoutgang til tv og en lydutgang. Noen kort har S/PDIF digitale utganger for oppkobling til en A/V-forsterker/receiver. Hvis det ikke finnes noen videoutgang, kan en scan converter kobles til VGA-utgangen og lage et tv-signal.
Nesten alle DVD-Video og DVD-ROM plater bruker UDF Bridge-formatet, som er en kombinasjon
av
DVD MicroUDF og ISO 9660 filsystemer. OSTA UDF filsystemet vil til slutt erstatte ISO 9660
systemet som opprinnelig ble laget for CD-ROM'er, men bridge-formatet vil sørge for
bakoverkompabilitet inntil flere operativsystemer støtter UDF.
Det finnes fire skrivbare utgaver av DVD-ROM: DVD-R, DVD-RAM, DVD-RW og DVD+RW. DVD-R kan ta opp data en gang (kun sekvensielt) mens DVD-RAM, DVD-RW og DVD+RW kan overskrives tusenvis av ganger. De endelige utgavene av DVD-R og DVD-RAM versjon 1.0 ble publisert i august 1997 (se 6.1) DVD-RW 1.0 og DVD-R 2.0 blir ferdige tidlig i 1999. Disse opptaksmediene er ennå ikke tilgjengelige for hjemmevideo-opptak (se 1.14), men det vil de bli etter hvert. De tre overskrivbare formatene (DVD-RAM, DVD-RW og DVD+RW) konkurrer med hverandre og det er markedet som til slutt vil avgjøre hvilket av dem som vil lykkes. Foreløpig har DVD-RAM mer enn et års forsprang.
I det følgende vil hvert av formatene bli kort gjennomgått. Se Dana Parkers artikkel <http://www.emediapro.net/EM1999/parker1.html> for mer informasjon om skrivbar DVD. Hvis du er interessert i skrivbar DVD for datalagring, besøk Steve Rothmans DVD-DATA-side for FAQ og informasjon om mailing-liste.
DVD-R og DVD-RW
DVD-R bruker samme organiske fargepolymer-teknologi som CD-R, og er kompatibel med nesten alle DVD-spillere (Sony DVP-S7000 og DVP-S3000 er blant unntakene). Første generasjon hadde en kapasitet på 3,95 milliarder bytes, men dette ble senere utvidet til 4,7 milliarder bytes. Å få til samme kapasitet som DVD-ROM (4.7G) er essensielt for de som driver med desktop-produksjon av DVD-Video og DVD-ROM.
DVD-RW (tidligere kjent som DVD-R/W og for en kort periode også som DVD-ER) er et phase change overskrivbart format som vil bli tilgjengelig rundt midten av 1999. Formatet er utviklet av Pioneer, er basert på DVD-R, bruker samme lavnivå format med sporbredde og -avstand, størrelse på hull (pits) og spinnkontroll som DVD-R. DVD-RW vil være mulig å spille av i de fleste DVD-spillere. (Noen spillere blir forvirret av DVD-RWs lave reflektivitet og tror det er en tolaget plate. Enkle oppgraderinger av utstyr vil i så fall bli nødvendige for å løse dette problemet.) DVD-RW har et "støttespor" (groove) med adresseinformasjon på "land"-områdene som sørger for synkronisering i skriveøyeblikket (dataene fra land-området er ikke nødvendige ved avlesning). Formatet vil i utgangspunktet ha en kapasitet på 4,7 milliarder bytes.
Pioneer slapp sin 3,95G DVD-R 1.0 spiller på markedet i oktober 1997 (cirka 6 måneder for sent) med en pris på 17.000 dollar. Nye 4,7G DVD-R 2.0 spillere ble tilgjengelig i en begrenset mengde i mai 1999 (cirka 6 måneder for sent) med en pris på 5.400 dollar. En framtidig versjon av spilleren vil ha støtte for DVD-RW media. Prisen for en tom DVD-R er cirka 40 dollar og prisen for en tilsvarende DVD-RW vil bli omtrent den samme. Tomme plater lages av Eastman Kodak, Hitachi Maxell, Mitsubishi, Mitsui, Pioneer, Ricoh, TDK og Victor. Ricoh, Yamaha og Sony vil også lage 4.7G DVD-R/RW spillere.
Fordelen med DVD-R og DVD-RW spillere, som benyttes hovedsaklig innen DVD-produksjon, er at de har høyere kapasitet og kompabilitet med de fleste DVD-spillere.
DVD-R og DVD-RW plater forventes å vare i 50 til 300 år, omtrent like lenge som en CD-R
plate
Se <http://www.ee.washington.edu/conselec/CE/kuhn/otherformats/95x9.htm> for mer
informasjon.
DVD-R formatet er standardisert i ECMA-279.
DVD-RAM
DVD-RAM, som i utgangspunktet har en kapasitet på 2,85 milliarder bytes, bruker en phase-change (PD) teknologi med enkelte MO-trekk blandet inn, og er ikke kompatibel med eksisterende spillere. (på grunn av annen feilkorrigering, forskjeller i reflektivitet og små forskjeller i format). Et modulert spor (wobble groove) markerer klokkedata, og det er merker både i sporet og i land-områdene mellom sporene. Sporet og ferdig trykte sektor-headinger er støpt inn i platen under produksjonen. Ensidige DVD-RAM-plater kommer med eller uten innkapsling. Det finnes to typer innkapsling: type 1 er forseglet, mens når det gjelder type 2 kan platen fjernes. Platen kan bare skrives så lenge den er innkapslet. Tosidige DVD-RAM-plater er bare tilgjengelige i forseglede innkapslinger. Kapselen har målene 124.6mm x 135.5mm x 8.0mm. Tomme DVD-RAM-plater lages av Hitachi, Maxell, Mitsubishi, Mitsui og TDK. Framtidige DVD-RAM-plater kan komme til å benytte seg av et kontrast-framhevende lag og et termisk bufferlag for å oppnå høyere tetthet. Hitachi har meldt at de har klart å få plass til 4.7 milliarder byte ved å redusere størrelsen på laser-markeringene fra 0.41/0.43 micron til 0.28/0.30 micron og sporvidden fra 0.74 micron til 0.59 micron.
Spillere for DVD-RAM ble tilgjengelig i juni 1998 (cirka 6 måneder for sent) med en pris på 500 til 800 dollar, mens tomme plater kostet rundt 30 dollar for ensidige og 45 dollar for tosidige. Prisen på plater var nede i 20 dollar i august 1998. Den første DVD-ROM spilleren som kan lese DVD-RAM vil komme fra Panasonic sent i 1998 (SR-8583, 5x DVD-ROM, 32x CD).
DVD-RAM-formatet er standardisert i ECMA-272 og ECMA-273.
DVD+RW
Phase-Change Rewritable, offisielt kalt +RW i standarddokumenter, er et konkurrerende overskrivbart format lansert av Philips, Sony, Hewlett-Packard og andre, basert på DVD- og CD-RW-teknologi. DVD+RW har ikke støtte hos DVD Forum (selv om selskapene bak DVD+RW selv er medlemmer), men Forumet har ikke makt til å gripe inn overfor formatet. DVD+RW-spillere vil kunne lese DVD-ROM, CD og antagelig DVD-R og DVD-RW, men vil ikke være kompatibel med DVD-RAM plater. På grunn av forskjeller i blant annet reflektivitet og feilkorrigering kan DVD+RW-plater ikke leses av eksisterende DVD-Video spillere eller DVD-ROM spillere, bortsett fra de nyeste spillerne fra Sony og Philips. Så langt har ingen av de tre store produsentene av DVD-ROM spillere (Hitachi, Matsushita og Toshiba - alle har gitt sin støtte til DVD-RAM) annonsert planer om å gjøre sine spillere kompatible med DVD+RW-plater.
DVD+RW-formatet, som kan lagre 3 milliarder bytes (2,8 gigabytes) per side, bruker en phase-change teknologi med et modulert støttespor og enten et CLV (Constant Linear Velocity) format for sekvensiell videobruk (leses i CAV-modus av spilleren), eller et CAV (Constant Angular Velocity) format for databruk (random access). I 1997 ble det påstått at formatet kun ville bli brukt til data, ikke hjemmevideo, men det er etter hvert mye som tyder på at dette bare var et skalkeskjul som hadde til hensikt å lure DVD Forum og konkurrentene. Andre-generasjon DVD+RW spillere vil komme rundt midten av år 2001, vil kunne lagre 4,7 milliarder bytes og ventes å kunne skrive CD-R og CD-RW. 4.7G DVD+RW formatet vil bruke et høyfrekvent modulert spor (wobble groove) som ikke trenger link-sektorer, og dette sammen med muligheten for å skru av feilkorrigering gjør det mulig å skrive DVD+RW plater som kan leses av de fleste DVD-Video og DVD-ROM spillere (og alle andre enheter som kan lese DVD-ROM plater)
HP, Philips og Sony begynte med begrensede utsendinger av spillere i juli 1999 og utsendinger til hele verden ventes fra høsten av med priser på rundt 700 dollar. Media lages av MCC/Verbatim. Ricoh og Yamaha har også annonsert støtte for DVD+RW-formatet.
Mer informasjon om DVD+RW finnes på <http://www.dvdrw.org>
DVD+RW formatet er standardisert i ECMA-274.
Andre
Andre potensielle konkurrenter til skrivbar DVD inkluderer AS-MO (tidligere MO7), som kan lagre 5 til 6 milliarder bytes og NEC sin MMFV (Multimedia Video Format), som kan lagre 5,2 milliarder bytes og tar sikte på hjemmeopptak. Begge forventes å kunne lese DVD-ROM, men ikke DVD-RAM eller førstegenerasjon DVD+RW. MMVF ligner på DVD-RW og DVD+RW, og bruker to sammenbundne 0.6mm phase-change substrater, land og groove-opptak, og en laser på 640nm.
De fleste datamaskiner med DVD, selv de som bruker software-dekodere, bruker hardware for å legge videosignalet fra DVD sammen med informasjonen fra resten av skjermkortet og sende dette ut på VGA-utgangen. Dette er en effektiv måte å behandle den høye båndbredden som kreves av video i vanlig hastighet. Noen av systemene, slik som Creative Labs Encore Dxr decoder, bruker en spesiell kabel som legger videobildet over det analoge VGA-signalet etter at det kommer ut av skjermkortet. Slik miksing av signaler bruker en teknologi som kalles nøkling (color keying på engelsk) der piksler av en bestemt farge (ofte en magenta-farge, svart eller blått) erstattes av videoinnholdet. Der hvor nøkkelfargen finnes i grafikken fra datamaskinen, byttes den ut med signal fra DVD-dekoderen. Denne prosessen skjer etter at bildet har vært gjennom maskinens video-RAM, så hvis du forsøker å lage en skjermdump får du bare med deg den firkanten som inneholder nøkkel-fargen.
Nesten alle filmer er kryptert med CSS kopibeskyttelse (se 1.11). Krypteringsnøkler er lagret på et utilgjengelig område på platen. Hvis du kopierer innholdet på en kryptert DVD til harddisken vil nøkkelen ikke bli kopiert. Hvis du prøver å spille av VOB-filene vil dekoderen be DVD-ROM spilleren om nøkkelen og mislykkes. Du får da gjerne opp beskjeden "Cannot play copy protected files".
DVD-produksjon har to grunnleggende trinn: utvikling og replikasjon (trykking). Utvikling er forskjellig for DVD-ROM og DVD-Video, mens replikasjon er grunnleggende den samme for begge
DVD-ROM plater kan utvikles med tradisjonelle utviklingsverktøy som Macromedia Director, Asymetrix Toolbook, HyperCard, Quark mTropolis og C++. Plater, inkludert DVD-R kontrollplater, kan lages med UDF-formateringssoftware (se 5.3). DVD-ROM som benytter seg av DVD-Videos MPEG-2 video og multikanals Dolby Digital eller MPEG-2 audio er avhengig av video- og audiokoding.
DVD-Video utvikling har tre grunnleggende trinn: koding, redigering (design, layout og testing) og pre-mastering (formatting a disc image). Hele utviklingsprosessen blir ofte kalt for å forfatte eller produsere en DVD-tittel. Mange service-byråer kan stille med utviklings-fasiliteter. Dersom du har til hensikt å produsere mange DVD-Video titler kan det være best å investere i redigerings- og kodings-systemer (se 5.3 og 5.4).
Replikasjon (inkludert mastering) er vanligvis en separat jobb som utføres av store fabrikker som også driver med replikasjon av CD-plater (se 5.5). Utstyr for DVD-trykking koster typisk millioner av dollar. De fleste fabrikker har en tjeneste som gjerne kalles "one-off" eller "check disc" (prøvetrykk), hvor alt fra en til et hundre plater blir laget for testing før man begynner masse-duplikasjon. Til forskjell fra DVD-ROM, kan DVD-Video mastering også inkludere ekstra trinn for CSS-kryptering, Macrovision og regionalisering.
Videobånd, laserdisc og CD-ROM kan ikke direkte sammenliknes med DVD. Det er i utgangspunktet tre trinn som innebærer kostnader: produksjon, pre-mastering (redigering, koding og formatering) og mastering/replikasjon.
DVD-produksjon koster ikke mer enn for de allerede eksistrende media, med mindre det blir inkludert fordyrende bonusmateriale, som for eksempel flere språk, flere kameravinkler og så videre.
Kostnaden for pre-mastering utgjør den forholdsvis dyreste delen av en DVD. Video og audio må kodes, menyer og kontroll-informasjon må redigeres og kodes, og alt må multiplekses til en enkelt datastøm og lavnivåformateres. For komprimering tar Warner 120 dollar/min for video, 20 dollar/min for audio, $6/min for teksting , pluss formatering og testing for rundt $30/min. Et omtrentlig overslag for å produsere en to-timers DVD ligger på omtrent 20.000 dollar. Hvis du vil gjøre premasteringen selv kan kodings- og redigeringssystemer kjøpes for mellom 50.000 dollar og 2 millioner dollar. Prisene vil falle betydelig de neste årene til et punkt hvor DVD'er kan produseres på et desktop-system som koster mindre enn $20,000.
Videobånd har egentlig ikke mastering-kostnader og de koster cirka 2.40 dollar å kopiere. CDer koster 1000 dollar for mastering og 0.50 dollar å kopiere. Laserdisc koster 3.000 dollar for mastering og 8 dollar å kopiere. I juli 1998 kostet en DVD 2.000 dollar for mastering og cirka 1.70 dollar å kopiere. Siden DVD-produksjon for det meste er basert på det samme utstyret som for CD-produksjon, vil mastering og kopieringsutgiftene falle til samme nivå som for CDer. Pre-masteringkostnadene er for det meste et resultat av redigerings- og kodingssystemer som koster tusenvis av dollar, men også disse vil bli betydelig billigere i de kommende årene.
Det koster bare litt mer å kopiere plater med to sider og to lag, siden det eneste man trenger å gjøre er å trykke data på det ekstra substratet (og lime dem sammen med gjennomsiktig lim hvis det er snakk om to lag). To-sidige, dobbelt-lagede plater (DVD-18) er vanskeligere å produsere og er ennå ikke kommersielt tilgjengelige. (Se 3.3.1.)
Adaptec
Toast DVD. DVD-formateringssoftware for Mac OS. Skriver til DVD-R og tape. Kan lage
DVD-Video plater fra VOB og IFO-filer. 200 dollar.
GEAR
GEAR DVD. DVD-formateringssoftware for Windows 95/98/NT4. Skriver til DVD-R og tape
(sammen med UDF-formatering og CD-R funksjoner). Tilgjengelig rundt midten av 1999.
JVC Professional Computer Products
DVD RomMaker. DVD-formateringssystem med RAID hardware. 60.000 dollar til 100.000 dollar.
MTC (Multimedia Technology Center)
ForDVD. DVD-formateringssoftware for Windows. Skriver til DVD-R og tape. Kan lage
DVD-Video plater fra VOB- og IFO-filer.
Philips
DVD-ROM Disc Builder. DVD formateringssoftware for Windows NT. Skriver til tape.
Prassi
DVD Rep. DVD formateringssoftware for Windows. Skriver til DVD-R, DVD-RAM og tape.
Smart Storage
SmartDVD Maker. DVD-formateringssoftware for Mac OS og Windows. Skriver til DVD-R og
DVD-RAM.
Ting du bør se etter i software for DVD-formatering:
Støtte for UDF-filsystemet, inkludert MicroUDS for DVD-Video og DVD-Audio
Støtte for UDF bridge-formatet, som lagrer både UDF og ISO-9660 filsystemer på platen.
Mulighet for å kjenne igjen VIDEO_TS og AUDIO_TS katalogene (som inneholder IFO, VOB og
AOB filer) og plassere disse sammenhengende i den fysiske begynnelsen av platen slik at
DVD-Video spillere kan lese dem.
Å plassere katalogene i første UDF file descriptor er nødvendig for at platen skal
være kompatibel med enkelte konsument-spllere.
Støtte for lange filnavn i Windows (Joliet-formatet anbefales).
Full ekvivalens for UDF og Joliet (ISO-9660) filnavn. (Windows NT 4.0 og Windows 98 leser
Jolietfilnavn; Mac OS 8.1+, Windows 98, og Windows 2000 leser UDF filnavn. MS-DOS og
Windows 95 og tidligere leser ISO-9660 filnavn. Mac OS 8.0 og tidligere leser HFS eller
ISO-9660 filnavn.)
Riktig klipping og oversetting av ISO-9660 filnavn til 8.3-format som brukes av MS-DOS og
noen andre operativsystemer.
Søtte for MacOS filinformasjon med UDF-systemet (for bruk med Mac OS 8.1 og senere).
Støtte for Mac OS HFS filsystemet hvis man trenger ikoner og annen filinformasjon for
utgaver av Mac OS før versjon 8.1.
Mulighet for å lage en bootbar plate ved bruk av El Torito-spesifikasjonen i
ISO-9660-sektorer.
Video
Astarte
M.Pack. MPEG-2 videokodings-software for Mac OS.
AuthoringWare
DVD WISE. Lavpris DVD-Video redigerings-software for Windows. 1.000 dollar.
Canopus
Amber MPEG-2 Archiving and Mastering Kit. MPEG-2 hardware laget for komprimering og
lagring av video til DVD-ROM plater. Til tross for navnet gjør det faktisk ikke
mastering. (Panasonic MN85560 komprimerings-brikke). Windows NT. $2,500.
Custom Technology
Cinemacraft. MPEG-2 sanntids NTSC videokodings-software for Windows NT.
Darim
MPEGator 2. MPEG-2 sanntidskodings-hardware for Windows og Windows NT. 4.000 dollar.
Digigami
MegaPeg. MPEG-2 video komprimeringssoftware for Windows. VBR og CBR. $500. Finnes også
som plugin til Adobe Premiere for Windows og PowerMac. $400.
Digital Vision
BitPack. MPEG-2 videokodings-workstation. Kan utvides til HDTV.
DVNR system for video pre-processing.
DreamCom (tidligere Gunzameory)
MPEGRich. Professjonell MPEG-2 sanntidskodings-hardware. CBR og VBR. Windows NT.
FAST Multimedia
601 [six-o-one]. MPEG-2 ikke-lineært redigeringssystem med "print to
DVD"-opsjon. MPEG-2 ES eller PS.
Heuris
MPEG Power Professional og MPEG Power Professional DVD. MPEG-2 videokodings-software for
Windows. DVD-versjon inkluderer VBR-koding. 1.500 dollar og 2.500 dollar.
Ligos
LSX-MPEG Encoder. MPEG-2 videokodings-software. CBR og VBR. Windows.
Microcosmos
MPEG SoftEngine. MPEG-2 videokodings-software for Windows og Solaris. 250 dollar til 3.500
dollar.
Minerva
Compressionist 110, 200, og 250. Profesjonelt MPEG-2 sanntidskodings-hardware. CBR og VBR.
Mac OS. Publisher 300. Profesjonelt MPEG-2 video og MPEG Layer 2 audio
sanntidskodings-hardware. CBR og VBR. Mac OS.
Optibase
MPEG MovieMaker 200. Profesjonelt MPEG-2 video og Dolby Digital audio
sanntidskodings-hardware for Windows og Windows NT. CBR og VBR. 7.000 dollar til 22.000
dollar.
Philips
DVS3110. Profesjonelt MPEG-2 videokoder for PAL og NTSC. CBR og VBR.
PixelTools
Expert-DVD. MPEG-2 videokodings-software. CBR og VBR. Windows. 2.000 dollar.
Simple-DVD. AVI-to-DVD konverteringsverktøy for Windows. 1.5000 dollar.
Sonic Solutions
Sonic DVD Studio. Profesjonelt MPEG-2 videokodings-hardware. CBR og VBR. Segment-basert
rekoding. Mac OS.
Sony
DVA-V1100. Profesjonelt MPEG-2 video komprimerings-hardware. CBR og VBR. Windows NT.
Spruce Technologies
MPEGXpress 2000 (tidligere fra CagEnt). Profesjonelt MPEG-2 sanntidskodings-hardware. CBR
og VBR. Windows NT. MPEGXpress 3000. Profesjonelt MPEG-2 sanntidskodings-hardware. CBR og
VBR. Windows NT.
Tele-Cine
Film til video (telecine) overføringstjeneste.
VisionTech
MVCast. Lavpris sanntids MPEG-2 video/audiokodings-hardware for Windows NT og Solaris.
AVI-til-MPEG-2 konvertering. 2000 dollar.
Vitech
MPEG Toolbox-2. AVI to MPEG-2 VBR/CBR. MPEG-2 videoredigering. Windows 95/98/NT. 250
dollar.
Zapex
ZP-200. Sanntids PCI-koder for MPEG-2 video og PCM Audio. Ikke-sanntidskoding og VOB
multipleksing fra Adobe Premiere. Windows NT.
ZP-300. Sanntids PCI Encoder for CBR/VBR MPEG-2 video, 2-kanals Dolby Digital og PCM
Audio. Ikke-sanntidskoding og VOB multipleksing fra Adobe Premiere. Windows NT.
Audio
Astarte
A.Pack. Multikanals Dolby Digital audiokodings-software for Mac OS.
Digital Vision
BitPack. Multikanals audiokoding workstation for Dolby Digital, MPEG-2, og PCM.
Microcosmos
MPEG SoftEngine/Audio. MPEG audiokodings-software for Windows/Solaris. 95 dollar/350
dollar.
Minerva
Audio Compressionist. Profesjonelt Dolby Digital sanntids 5.1-kanals koder. Windows NT.
Philips
DVD3310. Profesjonelt MPEG-2 multikanal audiokoder.
PixelTools
Expert-Audio. MPEG Layer 2 audiokodings-software. Windows.
Sonic Solutions
Sonic DVD Studio. Profesjonelt sanntids Dolby Digital 5.1, MPEG-2 og PCM
audiokodings-hardware. Mac OS.
Sony
DVA-A1100. Profesjonelt, sanntids Dolby Digital 5.1, MPEG-2 og PCM audio
komprimerings-hardware. Windows NT.
Spruce Technologies
ACXpress 2000 (tidligere fra CagEnt). Profesjonelt Dolby Digital sanntids, 2-kanals koder.
Windows NT.
ACXpress 5100 (tidligere fra CagEnt). Profesjonelt Dolby Digital sanntids, 5.1
kanals-koder. Windows NT.
Zapex
ZP-100. Sanntids PCI-koder for 2- eller 5.1-kanals Dolby Digital. Windows NT.
Andre produksjonsverktøy
Computer Prompting & Captioning Co.
CPC-DVD. Closed Caption production system. DOS. $6,000.
Astarte
DVD Director og DVDirector Pro. Lavpris og høypris DVD-Video redigeringssystemer for Mac
og OS. Den profesjonelle versjonen inkluderer MediaPress hardware MPEG-2 koder fra Wired.
DVDelight
Enkel, "dra-og-slipp" DVD-Video redigering for Mac og OS. 1.000 dollar
DVDExportSoftware for å konvertere Macromedia Director presentasjoner til DVD-Video format. Mac OS.
Blossom Technologies
DaViD 2000, 4000, 6000 og 10000. Ferdig oppsatt Windows NT 4.0 system som bruker Daikin
Scenarist software og Optibase kodings-hardware eller Sonic Foundry kodings-software.
20.000 dollar til 100.000 dollar.
Daikin (Daikin US Comtec Laboratories)
Scenarist II. DVD Video redigering for SGI. Den originale. 35.000 dollar.
Scenarist NT. DVD-Video redigering for Windows NT
DreamCom (tidligere Gunzameory)
DVDRich. DVD-Video redigering/koding for Windows NT. Bruker MPEGRich encoder og Daikin
Scenarist eller Intec DVDAuthorQuick. 30.000 dollar.
Innovacom
DVDImpact. DVD-Video redigering for multimediastudioer og bedrifter. 29.000 dollar.
Intec America
DVDAuthorQuick. DVD-Video redigeringssoftware for Windows NT. 15.000 dollar.
Microboards
DVD-Video Creation Kit. DVD-Video redifering/koding for Windows NT. Bruker Intec
DVDAuthorQuick software, Zapex koder og Sigma Designs dekoder. 25.000 dollar.
Minerva
DVD Professional SL og DVD Professional XL. DVD-Video redigerings-/kodings-systemer for
Windows NT. Inkluderer Publisher 300 og Minerva Studio. 100.000 dollar.
Impression. DVD-Video redigerings-/kodings-system for Windows. 10.000 dollar.
MTC (Multimedia Technology Center)
StreamWeaver Express og StreamWeaver Pro. DVD-Video redigering og 900 dollar pre-mastering
for Windows. 900 dollar and 3.000 dollar.
DVD Motion og DVDMotion Pro. Redigeringssystemer for Windows, rettet mot multimedia
DVD-ROM-produksjon. 1.500 dollar og 5.000 dollar.
OptibaseDVD-Fab Xpress og DVD-Fab. Ferdig oppsatt DVD redigerings-/kodings-ssystem for Windows NT. Inkluderer Optibase MPEG Fusion MPEG-2 encoder og Daikin Scenarist redigeringssoftware. 35.000 dollar.
Pinnacle
DVD 1000. MPEG-2 video redigering og DVD-Video redigeringssystem for Windows. Pinnacle DVD
1000 hardware med Adobe Premiere og Minerva Impression. 9.000 dollar.
Philips
DVD-Video Disc Designer og DVD-VideoAuthoring Toolset. Windows NT.
Q-Comm
EasyDVD
Sonic Solutions
DVD Creator. DVD-Video redigerings-/kodings-systemer for bedrifts- og
industriapplikasjoner. Kan også redigere DVD-Audio plater. Mac OS. Fire konfigurasjoner:
Authoring Workstation, Creator Workstation, Creator All-in-One Workstation og Creator AV
Workstation. 20.000 dollar; 40.000 dollar; 80.000 dollar og 100.000 dollar.
DVDit. Enkel, "dra-og-slipp" DVD-Video redigering for Windows. 500 dollar.
DVDIt for Premiere. Adobe Premiere plugin for DVD-Video output. Windows. 400 dollar.
Sony
DVA-1100. Høypris redigerings-/kodingssystem med en til åtte stasjoner. Pris fra cirka
$175.000.
Spruce Technologies
DVDConductor og DVDMaestro. Redigerings-/kodings-systemer for Windows NT. 12.000 dollar og
37.000 dollar.
DVDStationCX. Ferdig oppsatt system som bruker DVDConductor. 25.000 dollar.
[A] All Post (CA), 818-556-5756.
[R] Americ Disc (CA, FL, Kanada), 514-745-2244.
[A] AVM Dialog AB (Gøteborg, Sverige).
[A] B1 Media (Sherman Oaks, CA), 818 905-9902.
[A] C&C interactive AB (Boras, Sverige), +46 33 290700.
[A] California DVD (San Francisco, CA), 415-509-6129.
[A] Cinram POP DVD Center (Santa Monica, CA).
[R] Cinram, Inc. (AL; CA; Richmond, IN), 800-433-DISC.
[A] CKS|Pictures (CA & NY), 408-342-5009.
[A] Complete Post (CA).
[A] CREATIVVIDEO & DIALOGOS (Moedling, Østerrike), +43(0)2236-48311.
[A] CRUSH Digital Video (NY), 212-989-6500.
[A] Cut & Copy (Vienna, Østerrike), +43 1 523 98 24
[A] CVC (Los Angeles, CA), 818-972-0200. (Time Warner California Video Center)
[A] D2 Productions (CA), 818-576-8113.
[A] Digital Outpost (CA), 800-464-6434.
[A] Digital Video Compression Corporation (CA), 818-777-5185.
[A] Digital Video Mastering (Sydney, Australia).
[R] Disc Manufacturing Inc. (now part of Cinram).
[A] Digital Media Group (Amsterdam, Nederland), +31-20-422-6317.
[A] DVD Master (Fountain Valley, CA), 714-962-4098.
[A] DVD Technologies (Sydney, Australia), 1-300-FOR-DVD.
[A] Dynamic Media (Ellicott City, MD), 410-203-2553.
[AR] DV Line (Seoul, Korea), 82-2-3462-0331.
[A] G-Bee Music & Video Productions (Portland, OR), 503-274-4345.
[A] GTN (Oak Park, MI), 248-548-2500.
[A] EDS Digital Studios (CA), 213-850-1165.
[A] Electric Switch (London), 44-0-131-555-6055.
[A] FATdisc (Seattle, WA), 425-837-1791.
[A] Film- und Videotechnik B. Gurtler (Mnchen, Tyskland).
[A] Hecker & Schneider GmbH (Dortmund, Tyskland).
[A] Henninger Interactive Media (Arlington, VA), 703-243-3444.
[A] IBM InteractiveMedia (GA), 770-835-7193.
[R] Imation (formerly 3M) (WI), 612-704-4898.
[A] IPA Intermedia (IL), 773-871-6033.
[R] IPC Communication Services (CA), 949-588-7765.
[R] JVC Disc America (CA), 310-274-2221.
[A] KAO Infosystems (CA), 510-657-8425.
[AR] Kao (Ontario, Kanada), 800-871-MPEG.
[AR] Kao Infosystems (Fremont, CA), 800-525-6575.
[A] k-kontor[Hamburg] kommunikations (Hamburg, Tyskland), +49-40-850-9021.
[AR] LaserPacific (CA), 213-462-6266.
[A] Marin Digital (San Rafael, CA), 415-507-0470.
[A] Mastering Studio München (Munich, Germany), +49-89-286692-0.
[R] Maxell Multimedia (Santa Clara, CA), 800-325-7717.
[AR] Memory-Tech Corporation (Tokyo, Japan).
[AR] Mercury Entertainment (Selangor Darul Ehsan, Malaysia).
[R] Metatec (OH), 614-761-2000.
[A] Microsoft Studios Digital Video Services (Redmond, WA).
[A] MPEG Production AB (Stockholm, Sverige) +46-8-324030
[R] Nimbus CD International (Charlottesville, VA; Camarillo, CA; Cwmbran, Wales, UK),
800-231-.
[A] NOB Interactive (Nederland), +31-(0)35-677-5413.
[R] Optical Disc Corporation, 310-946-3050. (LaserWave DirectCut DVD recorder for creating
single copies.)
[R] Optical Disc Media (CA).
[A] Pacific Coast Sound Works (CA), 213-655-4771.
[R] Pacific Mirror Image (Melbourne, Australia).
[A] Pacific Ocean Post (CA), 310-458-9192.
[A] Pacific Video Resources (CA), 415-864-5679.
[AR] Panasonic Disc Services Corp (CA), 310-783-4800.
[A] Paris Media System (Paris, Frankrike).
[A] PIMC (Professional Interactive Media Centre) (Diepenbeek, Belgium), +32 11 303690.
[A] Pioneer France (Nanterre, Frankrike), 33 1 47 60 79 30.
[R] Pioneer Video Manufacturing, Inc., 310-518-0710.
[AR] PolyGram Manufacturing & Distribution Center (Langenhagen, Tyskland), +49 511 972
1486.
[A] PRC Digital Media (Jacksonville, FL), (904)354-5353.
[A] Rainmaker Interactive (CA), 604-874-8700.
[A] RISE Int'l. Inc. (Fort Worth, TX) 800-990-2348.
[AR] RiTEK Corporation (Taiwan).
[AR] Sonopress (NC & Tyskland).
[A] Sunset Post (CA), 818-956-7912.
[A] Stimulus (Calgary, Alberta).
[A] Stonehenge Filmworks (Toronto and Ontario, Kanada), 416-867-1189.
[A] Stream (London, UK), +44 171 878 7884.
[A] Sync Sound (NY), 212-246-5580 (5.1 audio).
[A] Syrinx music & media GmbH (Hamburg, Tyskland), +49-40-63709230.
[R] Technicolor, 800-732-4555. (Also see Nimbus).
[A] Tele-Cine (London, UK), +44 (0) 171 208 2200.
[A] Valkieser Solutions (Hilversum, Nederland), +31-35-6714-300.
[AR] Warner Advanced Media Operations, 717-383-3291.
[A] Authoring (inkluderer koding, DVD-R kopier og premastering).
[R] Replication (mastering og/eller "one-offs").
Se Robert's DVD Info side <http://www.unik.no/~robert/hifi/dvd/> for flere pekere.
Audio Development AB (Sweden, USA, Hong Kong), +46 40 690 49 00.
CD Associates (CA), (714) 733-8580.
Intellikey Labs (CA), (562) 426-5338 [Long Beach Office], (818) 953-9116 [Burbank Office].
Interra Digital Video Technologies: Surveyor, $1,500.
DProbe, $10,000.
Philips, DVD-Video Verifier, $500.
ITRI (HsinChu, Taiwan).
PMTC (Professional Multimedia Test Centre) (Diepenbeek, Belgium), +32 11 303636.
Det er opplagte fordeler ved å ta opp DVD-Video innhold på et billig medium som en opptaks-CD i stedet for en temmelig dyr opptaks-DVD. Dette ville være perfekt for testing og for korte DVD-titler. Desvvere kan man legge DVD-Video filmer på en CD-R eller CD-RW, men det er svært vanskelig å finne noen spillere som kan spille platen. Philips sin DVD170 profesjonelle spiller ser ut til å være den eneste som kan spille av DVD-Video innhold fra CD-R eller CD-RW plater. Pioneers profesjonelle DVD-V7200 kan spille DVD-Video fra en CD-RW men ikke fra CD-R. Uansett med platen formatteres med UDF-verktøy i følge DVD-Video spesifikasjonen.
Datamaskiner er mer tilgivende. DVD-Video filer lagt på en CD-R eller CD-RW, med eller uten UDF-formateringer, vil kunne spilles av på en hvilken som helst datamaskin med DVD-ROM så lenge spilleren kan lese opptaks-media (alle bortsett fra helt tidlige modeller kan gjøre dette).
Alternativet er å legge VideoCD-innhold på en CD-R eller CD-RW og spille det av på en DVD-Video spiller. Spillere som er kompatible med Video CD og kan lese opptaks-media vil kunne spille slike plater. Begrensningene for Video CD gjelder her (MPEG-1 video og audio, 1.152Mbps datahastighet, 74 minutter spilletid). Alle DVD-ROM-utstyret PCer som er i stand til å lese opptaks-media kan spille av "hjemmelagde " Video CD'er-
Hvis du har nok penger, kan du lage et system med følgende komponenter:
et kort for å ta opp video ($300-$10,000)
er MPEG-2 video komprimeringssystem ($150-$35,000)
et Dolby Digital audio komprimeringssystem ($800-$5,000)
DVD-Video forfatterverktøy ($500-$70,000)
en DVD-R opptaker ($5,400)
Så gjør du følgende:
digitalisert lyd og bilde fra kassettene dine (VHS, Hi8, DV, eller hva det nå er)
komprimer bildet til MPEG-2 video (og pass på å bruke riktig bildefrekvens)
komprimer lyden til Dolby Digital (eller hvis videoklippet er såpass kort at du har plass
til det på platen - bruk 48 kHz PCM-lyd.)
sett sammen video- og lydklippene i DVD-Video forfatterverktøyet
lag en meny eller to hvis du er ambisiøs, og lag knapper som linker til de forskjellige
klippene
lag noen kapittelmerker hvis du er virkelig ambisios (eller forfatterverktøyet kan gjøre
det)
brenn den ferdige lille juvelen på en blank DVD-R ($40)
Eller, hvis du er som de fleste av oss andre og har tjener penger enn Bill Gates gjør på en dag, vent til en eller annen gang etter år 2001 når de fleste funksjonene over finnes for bare noen tusen dollar. Eller, i mellomtiden, finn noen som allerede har utstyret og vil gjøre overføringen for en passende sum. Eller, hvis MPEG-1 video er nok til dine behov, skaff deg MPEG-1 komprimerings-software og et CD-R/CD-RW formateringsprogram som støtter Video CD (for eksempel Easy CD Creator eller Toast fra Adaptec, NTI CD-Maker fra NTI eller WinOnCD fra Cequadrat). Kvaliteten blir ikke den sammen, og spilletiden blir ikke like lang, men software, hardware og blanke plater er mye billigere. Bare vær sikker på at spilleren du har tenkt til å bruke kan lese CD-R plater (se 2.4.3) og kan spille av Video CD (se 2.4.5).
DVD er et resultat av innsatsen til Matsushita, Toshiba, Philips, Sony og andre. Det var opprinnelig to nestegenerasjon-standarder for DVD. MMCD-formatet fikk støtte fra Sony, Philips og andre. Det konkurrerende SD-formatet fikk støtte fra Toshiba, Matshushita, Time Warner og andre. En gruppe dataselskaper, ledet av IBM, insisterte på at DVD-konkurrentene måtte bli enige om en enkelt standard. Det kombinerte DVD-formatet ble annonsert i september 1995 og dermed unngikk man en forvirrende og dyrbar gjentagelse av video-krigen mellom VHS og Betamax eller slaget mellom kvadrofoni-formatene på 1970-tallet.
Det er ikke ett enkelt firma som "eier" DVD-formatet. Standarden ble utviklet av en gruppe på 10 selskaper (DVD Consortium): Hitachi, JVC, Matsushita, Mitsubishi, Philips, Pioneer, Sony, Thomson, Time Warner og Toshiba. Arbeidsgrupper med representanter fra mange andre firmaer har også bidratt. I mai 1997 ble DVD Consortium erstattet av DVD Forum som er åpent for alle firmaer (mer informasjon finner du hos <http://www.dvdforum.com>). Besøk Robert's DVD info-side <http://www.unik.no/~robert/hifi/dvd/> for linker til web-sider til selskaper som jobber med DVD.
Den offisielle DVD-spesifikasjonsboken er tilgjengelig fra Toshiba for 5000 dollar etter
at man har signert en konfidentialitetserklæring. Kontakt Toshiba DVD Products 1-1
Shibaru 1-Chome, Minato-ku, Tokyo 105-01, Japan, 81-3-3457-2473, fax 81-3-5444-9401. ECMA
har utviklet internasjonale standarder for DVD-ROM (den minste delen av
DVD-spesifikasjonen) som kan lastes ned gratis som
ECMA-267 og ECMA-268 fra www.ecma.ch. ECMA har også standardisert DVD-R i ECMA-279,
DVD-RAM i ECMA-272 og ECMA-273, og DVD+RW som ECMA 274 (se 4.3). Uheldigvis har ECMA for
uvane å stave "disc" feil (og dersom du er fra USA) bruker de komma i stedet
for punktum for å skille desimaler. UDF-filsystemet som blir brukt for DVDer tilgjengelig
fra www.osta.org.
Et selskap som skal lage DVD-produkter må lisensiere den patenterte teknologien fra gruppen Philips/Pioneer/Sony, Hitachi/Matsushita/Mitsubishi/Time Warner/Toshiba/Victor, og fra Thomson. Totale royalties beløper seg til cirka 5% for en DVD-spiller, 6 dollar for en DVD-ROM spiller og -dekoder og 10 cents for en DVD-plate. Matsushita lisensierer krypteringsteknologi gratis; kontakt CSS Interim License Organization, 2-15 Matsuba-cho, Kadoma, Osaka 571 Japan, 81-6-905-4155, fax 81-6-901-9299. Macrovision lisensierer sin analoge antikopieringsteknologi gratis til utstyrsprodusenter, men tar en royalty per kopi for innholds-publishere. DVD-formatet og logo må også lisensieres; kontakt Toshiba DVD Business Promotion and Support: 81-3-5444-9580, fax 81-3-5444-9430. En MPEG-2 patent lisens kan også innhentes fra MPEG LA (Licensing Administrator). Det koster 4 dollar for en DVD-spiller eller et dekoderkort og 4 cents per DVD-plate, men det synes å herske uenighet om hvorvidt innholdsprodusenter skylder royalties for platene. Kontakt MPEG LA for mer informasjon: <http://www.mpegla.com>.
Hjemme-elektronikk: (Consumer electronics)
Akai: DVD-Video spiller
Alpine: DVD bilnavigasjon/underholdningssystem
Altec Lansing: DVD audio-teknologi
Clarion: DVD-ROM bilnavigasjonssystem
Comjet: HomeMighty DVD-spiller med Internett-tilkobling
Denon: DVD-Video spiller
Faroudja: DVD-Video spiller
Fisher: DVD-Video spiller
Harman Kardon: DVD-Video spiller
Hitachi: DVD-Video spiller
Hyundai: DVD-Video spiller
Innovacom: PC/TV med støtte for DVD
JVC (Victor): DVD-Video spillere
Kenwood: DVD-Video spiller
LG Electronics (GoldStar): DVD-Video spillere
Matsushita (Panasonic/National/Technics/Quasar): DVD-Video spillere, DVD-ROM
bilnavigasjonssystem
Meridian: DVD-Video spiller
Mitsubishi: DVD-Video spiller
NEC: DVD-RAM videokamera
Noriko: DVD-Video spillere
Onkyo: DVD-Video spiller
Philips (Magnavox/Marantz/Norelco): DVD-Video spiller
Pioneer: DVD-Video players, DVD-ROM bilnavigasjonssystem
Runco: DVD-video spiller og skifter
Samsung: DVD-Video spillere
Sanyo: DVD-Video spiller
Sharp: DVD-Video spiller
Sony: DVD-Video spillere
Thomson (RCA/GE/Proscan/Ferguson/Nordmende/Telefunken/Saba/Brandt): DVD-Video spillere
Toshiba: DVD-Video spillere
Yamaha: DVD-Video spiller
Zenith: DVD-Video spillere (laget av Toshiba og LG)
Studioer, video-publishere og distributører:
A.D. Vision (anime)
Aftermath Media (Tender Loving Care, interaktiv film)
All Day Entertainment
Amazing Fantasy
American Gramaphone
Anchor Bay Entertainment
Artisan (tidligere LIVE Entertainment)
BMG (Sonopress)
Brentwood
Brilliant Digital Entertainment (multipath-filmer)
BroadcastDVD
CAV Distributors
Cecchi Gori
Central Park Media
Chesky
Columbia TriStar (Sony)
Concert @ Home (Platinum Entertainment)
Concorde Video (12 Monkeys, tysk)
Criterion
Delos International (for det meste audio)
Delta Entertainment
Digital Disc Entertainment
Digital Leisure (tidligere ReadySoft) (Dragon's Lair, Space Ace)
Digital Multimedia
Dimension
Disney (Buena Vista Home Video, Dimension, Hollywood, Miramax, Touchstone)
DreamWorks SKG
DVD International (distributør)
Eaton Entertainment
Elite Entertainment
Essex Entertainment
Fox Lorber
Front Row
Gainax (anime)
Goldhil Home Media
Goodtimes
HBO (Warner)
Image Entertainment (distributør)
Impressive (voksen)
Kino
Laserdisc Entertainment (voksen-film)
Leo Films
Lumivision (distribueres av SlingShot)
Madacy
Magic Lantern
Master Tone
MCA (Universal)
MCA Music
Media Galleries
Metro Global Media (voksen-film)
Metromedia
MGM/UA (Warner)
Monarch
Monterey
MPI
N2K Music
Navarre (distributør)
New Line (Warner)
New Horizons Home Video
NuTech Digital (adult)
Orion Pictures (distribueres av Image)
Panasonic Interactive Media
Paramount Home Video (eid av Viacom)
Parasol
Passport
Phantom
Pioneer Entertainment (distributør)
Playboy
Polygram (Philips partner)
Pony Canyon (Japan)
Pro7 Home Entertainment (Germany)
Program Power
Real Entertainment
Republic Pictures (eies hovedsaklig av Paramount)
Rhino Home Video
Roadshow Entertainment (Australia)
Samsung Entertainment Group
Shanachie
Simitar
Sierra Vista Entertainment (Innovacom)
Silver Screen
SlingShot (overtatt Lumivision-titler)
Sony Music Entertainment
Sony Wonder (barn)
Sterling Home Entertainment
SyCoNet.com (distributør, anime)
Synapse Motion Pictures
Tai Seng
Toho (Japan)
Toshiba EMI
Trimark
Troma
Turner
Twentieth Century Fox
United American
Universal Studios Home Video (Matsushita)
VCA Interactive (VCA Pictures, VCA Labs; voksen-film)
Victor Entertainment (JVC)
Victory
Vidmark
Vivid Entertainment (voksen-film)
Warner Bros. Records/Warner Music (Toshiba-partner)
Warner Home Video (Toshiba-partner)
World Video
En liste med studio-adresser er tilgjengelig hos <http://www.high-rez.com/contacts.htm>
Hardware- and datamaskin-komponenter:
[Beskrivelsen til hvert enkelt punkt har blitt beholdt på engelsk.]
Alliance Semiconductor: DVD-accelerated video controller chips
Analog Devices: 192-kHz/24-bit audio DAC
Apple: DVD-ROM drives, DVD-ROM-equipped computers, software drivers, playback hardware and
software (QuickTime)
AST: DVD-ROM-equipped computers (with MMX-based playback software)
ATI Technologies: DVD-accelerated video audio/video cards
Axis Communications: DVD-ROM servers
C-Cube: DVD encoder and decoder chips
CEI: DVD playback hardware and software
Chromatic Research: DVD decoder and playback chips
Cirrus Logic: DVD-accelerated video controller chips
Compaq: DVD-ROM-equipped computers
Creative Technology: DVD-accelerated audio/video cards, DVD upgrade kit
Cygnet: DVD-RAM jukebox
Diamond Multimedia: DVD playback hardware (Toshiba drive) (upgrade kit)
Digital: DVD software playback (for Alpha workstations), DVD encoder chips
Digital Video Systems: DVD-ROM drives
DynaTek: DVD upgrade kit
E4 (Elecede): DVD playback hardware
Elektroson: DVD-recordable software (top.GEAR)
ESS Technology: playback chipset, player reference design
Fujitsu: DVD-ROM-equipped computers
Gateway: DVD-ROM-equipped computers
Harman Int.: DVD jukebox
Hitachi: DVD-ROM drives, decoder chips
Hi-Val: DVD playback hardware (upgrade kit)
Hyundai: DVD decoder chips
IBM: DVD-ROM-equipped computers, decoder chips
Infineon: DVD reader circuitry
Innovacom: DVD encoder and decoder systems
Intel: DVD playback hardware (MMX) and software
JVC: DVD-ROM drives
Kasan: decoder hardware
LG Electronics: DVD-ROM drives
LSI: DVD decoder chips and playback cards
LuxSonor: DVD playback chips
Margi: DVD decoder card for notebook PCs
Matrox: DVD-accelerated video cards
Matsushita (Panasonic): DVD-ROM drives, upgrade kits, DVD/Web integration, DVD-RAM
still-image recorder
Mediamatics: DVD playback software and hardware
Medianix: Dolby Digital decoder hardware with Spatializer 3D audio
Microsoft: DVD spillers and playback software (ActiveMovie)
Mitsubishi: DVD-ROM drives
Motorola: DVD decoder chips
Number 9: DVD-accelerated audio/video cards
NEC: DVD-ROM drives
NSM: DVD-ROM jukebox, DVD-RAM jukebox
Oak Technology: DVD playback hardware and software
Packard Bell: DVD-ROM-equipped computers
Philips: DVD-ROM drives, decoder chips
Pioneer: DVD-ROM drives
Plasmon Data: DVD-RAM jukebox
Procom: DVD-ROM jukebox
Quadrant International: DVD-Video decoding hardware and software
S3: DVD-accelerated video controller chips
Samsung: DVD-ROM drives and DVD-ROM-equipped computers
STMicroelectronics (formerly SGS-Thomson): DVD decoder chips
SICAN: DVD decoder chips
Sigma Designs: DVD playback hardware
Software Architects: DVD-recordable software (w/Elektroson)
Sony: DVD-ROM drives and DVD-ROM-equipped computers
STB Systems: DVD playback hardware (upgrade kit)
TDK: blank DVD-RAM discs
Toshiba: DVD-ROM drives and DVD-ROM-equipped computers
Trident Microsystems: DVD decoder chips, DVD-accelerated video controller chips
Truevision: DVD playback software (Microsoft Active Movie 2.0)
Verbatim Australia (ActiveMedia): DVD playback hardware (upgrade kit)
Wired: DVD playback hardware and software
Xing: DVD playback software
Zen: multi-beam DVD reading technology
Yamaha: AC-3 decoder chips
Zoran/CompCore: DVD software and hardware playback, DVD decoder chips
Software-titler på DVD-ROM:
2 Way Media: Launch
Access Software: Overseer, Tex Murphy
Acclaim Entertainment: Reah
Accolade: Jack Nicklaus 4, Family Spectacular
Activision (Quicksilver): Muppet Treasure Island, Spycraft: The Great Game, Zork: The
Grand Inquisitor
Aftermath Media: Tender Loving Care
ALLDATA: automotive information databases
Apple Computer: Mac OS Anthology (kun tilgjengelig for utviklere)
Broderbund: Riven
Byron Preiss/Simon & Schuster: The Timetables of Technology
Creative Multimedia: Billboard Music Guide, Blockbuster Entertainment Guide to Movies and
Video
Creative Wonders (The Learning Company): Schoolhouse Rock, Sesame Street, Wide World of
Animals
DeLorme: AAA Map'n'Go DVD Deluxe
Digital Directory Assistance: PhoneDisc PowerFinder USA One
Digital Leisure: Dragon's Lair
Discovery Channel: Leopard Son/Animal Planet, Connections
Dorling Kindersley
Electronic Arts: Wing Commander IV
genX Software/dHouse: Dead Moon Junction
Graphix Zone
Grolier: Multimedia Encyclopedia
GT Entertainment: Forrest Gump, Reah
IBM Interactive Media: The Pistol: The Birth of a Legend
Interactual Technologies: Star Trek VideoSaver
Interplay
IVS: The Union Catalogue of Belgian Research Libraries
Japan Travel Bureau: DVD-Web product
The Learning Company (SoftKey): Battles of the World, Digital Library, The Genius of
Edison
Liris (Havas) Interactive: Découvertes (Junior Discovery)
Magnum Design
Mechadeus: The Daedalus Encounter
MediaGalleries: Multimedia Bach
MediaOne: VersaDisc
Microsoft: Encarta 98, MSDN/TechNet
Mill Reef: Earthlight
Mindscape
Mitchell Repair Information Company: ON-DEMAND
Monolith: Claw
Montparnasse Multimedia: Microcomsos
Multimedia 2000 (også kjent som M2K, tidligere Multicom): Birds of the World; Bubblegum
Crisis; HomeDepot's Home
Improvement 1-2-3; Warren Miller's Ski World '97; Exploring National Parks; Great Chefs,
Great Cities; Better Homes and Gardens Cool Crafts
Natif
NB Digital/Mill Reef: Earthlight
Pro CD: Select Phone
Project Two Interactive: Reah (distribueres av GT i USA, Acclaim i UK og Irland)
Psygnosis
Sega: 4 spill/opplæringstitler vil bli tilgjengelig tidlig i 1997
Sierra Online
Sumeria: Vanishing Wonders of the Sea, Wild Africa
SuperZero: adult DVD-Video
TerraGlyph Interactive Studios: Buster and the Beanstalk (Tiny Toons)
Tsunami: Crazy 8's, Silent Steel, Silent Steel II
Warner Advanced Media
Westwood Studios: Command & Conquer
Xiphias: Encyclopedia Electronica
Zombie VR Studios: Liberty
Her er noen få av de beste sidene med informasjon om DVD på engelsk.
Robert's DVD Info: <http://www.unik.no/~robert/hifi/dvd/> (en mengde linker til nye
artikler og andre sider)
UK DVD FAQ: <http://movieuk.com/dvdfaq.htm>
Ask Digital Man DVD tech support: <www.askdigitalman.com>
Kilroy's DVD FAQs: <http://www.CD-info.com/CDIC/Technology/DVD/dvd-faq.html>
(teknisk) og
<http://www.icdia.org/dvdfaq02.html> (orientert mot CD-i) (begge er litt utdaterte)
Chad Fogg's technical notes: <http://www.mpeg.org/~tristan/MPEG/DVD/>
DVD-Video Production Guidebook: <http://www.nbdig.com/html/dvdmain.htm> (veldig
teknisk og dårlig oversatt fra japansk)
Quantel Digital Fact Book (informasjon om digital video og ordbok):
<http://www.quantel.com/dfb>
DVD for not-so-Dummies, fra Nimbus <http://www.nimbuscd.com/dvd.htm>
DVD Primer, fra Sonic Solutions <http://www.sonic.com/html/dvd/PDF/primer.pdf>
SPA (IMA) DVD SIG: <http://www.spa.org/dvd>
Tristan's MPEG Pointers and Resources <http://www.mpeg.org>
Compuserve Multimedia Forum, DVD Section (Go MMFORUM)
DVD diskusjonsliste. Send "subscribe DVD-L <ditt navn>" til
listserv@listserv.temple.edu
For detaljer om YUV, RGB, YCrCb, etc., les Charles Poynton's Color FAQ (eller kjøp boken
hans).
Du kan også se nærmere på boken DVD Demystified som er skrevet av forfatterern av denne FAQ'en. Flere opplysninger hos <http://www.videodiscovery.com/dvd>.
(Vet du svaret på noen av disse så vennligst gi lyd fra deg)
Er det noen flere tider for lagbytte som ikke står på listen? (1.27)
Er det noen flere flippere som ikke står på listen? (1.21)
Hva er det eksakte formatet for komponent Y/R-Y/B-Y videoutgangen på DVD-spillere?
YPrPb with Rec. 601 scale factors?
Hva er interface-standarden? SMPTE 253M eller Betacam eller M-II?
Finnes det offisielle designasjoner for 8 cm-plater. (DVD-1, DVD-2, etc.?)
Robert Lundemo Aas
David Boulet
Espen Braathen
Wayne Bundrick
Roger Dressler
Chad Fogg
Dwayne Fujima
Robert "Obi" George
Henrik "Leopold" Herranen
Irek Defee
Kilroy Hughes
Ralph LaBarge
Martin Leese
Dana Parker
Eric Smith
Steve Tannehill
Geoffrey Tully
Denne norske utgaven er oversatt av Pål H. Brekke og Lasse Hatletvedt, http://www.dvdnett.no.
-----
Dette dokumentet kan bare fritt distribueres i sin helhet og i datert utgave, med forfatternavn og fullstendig liste over de som skal takkes. Ingen deler kan selges med fortjeneste eller inkorporeres i et kommersielt dokument uten tillatelse fra forfatteren. Det er tillatt å gjøre komplette elektroniske kopier tilgjengelige som en arkiv- eller mirror-tjeneste såfremt kopien holdes oppdatert. Det tas forbehold om eventuelle feil.
[Slutt]